Jeg må nok innrømme at Self Study på onsdager i hvertfall til en viss grad blir brukt til å ta igjen søvnen vi mister ved å stå opp umenneskelig tidlig de andre dagene. Jeg står vanligvis opp cirka kvart over seks, trenger vanligvis nesten ni timers søvn, men legger meg aldri før elleve. Sånt blir man til slutt ganske trøtt av. Uansett, resultatet var at Eirik og jeg gikk til frokost/lunsj i kantina, og var dermed for sene til den vanlige menyen (og kaffen...). Eirik fikk likevel egg and cheese toast og var veldig fornøyd med det, mens jeg fikk vegetable biryani, som gikk overraskende bra så tidlig på dagen. Vanligvis synes jeg sterk mat hører hjemme tidligst ut på formiddagen...
Retten består forresten av grønnsaker, krydder og ris, og er egentlig veldig god. Det er en del av den typiske lunsj-menyen her nede, selv om jeg synes den heller kunne passet som middag. Jeg synes i det hele tatt at lunsjmenyene ofte er bedre enn middagsmenyene, da det ofte bare er små retter (som masala dosa) og generelt mye av det samme som frokostmenyene. Nå spises middag ofte sent, ikke før sju, så det er kanskje bare logisk at man ikke spiser så tunge måltider rett før sengetid.
Vi derimot, er nordmenn, og fortsetter å sjokkere lokale kelnere med å bestille nok mat til et selskap på 15 hver kveld vi spiser ute. I dag var det Rebeccas bursdag, og hun tok oss med ut på middag for å feire. Og for et måltid! Jeg tror aldri vi har hatt så mye mat på bordet, selv om vi stort sett altså bestiller mye mer mat enn de lokale pleier. Det var nesten flaut, men du verden så mye god mat.
For å ta en oppsummering: Jeg og Eirik startet med nudelsuppe og vårruller og hadde deretter henholdsvis Chicken Tikka Masala og Garlic Prawns. Rebecca spiste også Garlic Prawns og vårruller, mens Pernille startet med To-mAA-to-soup (intern melding til Pernille som fikk en kjapp språkopplæring av kelneren - Sangen You Say Tomato, I Say Tomayto er visst ikke barneskolepensum her...) og fikk etterhvert også en slags indisk gravy jeg verken kan uttale eller husker navnet på. Sravanthi kjørte stor stil med både stekt ris, naan og gobi manchurian (gobi=blomkål på hindi, og er alene eller sammen med aloo=potet veldig godt som krydret siderett), og Christian spiste tomatsuppe, kyllingvinger og stekt ris med lammekjøtt pluss noen mystiske saker som het crispy fried vegetables. Alle ble mette før vi hadde klart å gjøre synlige innhogg i den serverte matmengden (her må det nevnes at maten her nede serveres i porsjoner som er store nok til minst to stykker), så vi fikk med oss nok mat til å ha til middag i morgen.
Skoledagen i dag begynte ikke før ti på to, da hadde vi et par timer på HIV-klinikken der HIV-positive kommer for oppfølging. Den hadde to deler, en del der legene møtte pasientene for å høre hvordan det gikk med dem rent medisinsk, og en del med "Counselling" der de får forklaringer på ting rundt sykdommen (Hva er egentlig den sykdommen de har fått? Hvorfor må man ta medisiner, og hvorfor kan man ikke slutte med dem etter en stund? Hvordan kan man leve med HIV?) og motivasjon til å ta medisiner. Dette syntes Eirik og jeg var ekstra spennende, for der plukket de blant annet opp den sosiale situasjonen til pasientene, og kunne prøve å bygge opp for at "risikopasienter" ikke skulle slutte med medisinene. Dette inkluderte samtaler med pasienter som slet med depresjoner i etterkant av å ha fått diagnosen, arbeid for å få rusavhengige til å bli edru og for å mobilisere familiene til dem som følte at de sto alene. Som de sa; problemstillinger som dette har ofte ikke legene tid til, og derfor var det blitt startet en rådgivingstjeneste når medisinene for HIV ble tilgjengelig for folk flest.
Jeg beklager de siste dagers mangel på bilder... Så lenge vi er på sykehuset har jeg ikke anledning til å ta bilder, og mye av omgivelsene her tror jeg dere har sett alt. Men jeg har tenkt å få et bilde av det livlige dyrelivet i den indiske trafikken! Midt i storbyer tusler kuer, geiter og andre dyr rundt, og midt blant mopeder, autorickshawer og nye, skinnende biler sitter en bonde på kjerra si og prøver å få oksene sine til å holde seg i riktig kjørefelt. En gang så vi faktisk en kjerre der oksene gikk fremover på egenhånd mens bonden løp etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar