Etter over ett døgn på reisefot kom vi tilbake til Bergen fredag ettermiddag. Eirik og jeg fikk skrevet ferdig oppgaven på flyplassen i Chennai i god tid, og etter maaange timer utenfor innskjekkingsområdet i Chennai fulgte flere timer med venting på det ganske forsinkede flyet vårt. Klokka tre om natta indisk tid fikk vi omsider komme om bord i flyet, og så startet en ti-timers flytur til Frankfurt. I Frankfurt var det nok en forsinkelse, men klokken to fredag kom vi fram. Det gjorde ikke bagasjen vår. Det viste seg at den hadde blitt igjen i Frankfurt... Egentlig gjorde ikke det noe særlig, tenk på alle de innlandsflyene vi tok i India, og hvor dumt det hadde vært om bagasjen ble igjen på noen av dem! Her hadde vi jo alt vi trengte i leiligheten, og souvenirene og de indiske klesplaggene kunne vi jo alltids vente på.
Nå har vi fått bagasjen vår, og har begynt å venne oss til den lettvinte tilværelsen i Norge igjen. Drikkevann rett fra springen og kaffetrakter er fine ting;) Vi har spist klementiner, drukket julebrus, tent adventslysene og hatt en nydelig middag med biff og Eiriks fløtegratinerte poteter; alle ting vi har savnet de siste ukene. Det er kaldt i Norge, men siden det er desember føles det egentlig helt riktig.
Det har vært en kjempebra tur og det er ting jeg allerede vet jeg kommer til å savne fra India, men det er fint å være hjemme igjen også.
Det har vært fint å kunne skrive blogg mens vi har vært borte, og veldig koselig å vite at familie og venner har fulgt med:) Gleder meg til å se folk igjen til jul og til våren!
Stor klem fra Lene og Eirik:)
søndag 12. desember 2010
onsdag 8. desember 2010
Dag 69 - Visakhapatnam: Sari-shopping, indisk bryllup og mer oppgaveskriving
De siste dagene har jeg altså vært i Visakhapatnam, hos Sravanthis besteforeldre. Vi kom søndag kveld, etter å ha hatt en fantastisk ettårsfeiring for Eirik og meg lørdag. Vi spiste (lørdag) på en stilig restaurant ved vannkanten til en stor innsjø i Hyderabad, og fikk veldig god mat. Maten var ganske dyr etter indisk standard (ca 200 kr for middag for to), men det er ikke hver dag man feirer, og der er ikke hver dag jeg smaker and for første gang! Før vi spiste spilte vi airhockey på Eat Street, et område med en rekke restauranter og en liten tivolipark for barn. Det var veldig gøy og masse herlig stemning med glade barn og familier lørdag kveld.
Søndag skulle vi ut til et marked, der man visstnok kunne få kjøpt alt fra kjøkkenutstyr til perler. Vi sto tidlig opp, fant oss en auto og kjørte i vei. Jeg syntes autosjåføren virket tvilsom, og ettersom autoen tok oss lenger og lenger fra der vi skulle være og langt ut til Hyderabads forsteder, ble tvilen bekreftet. Med et mentalt kart i hodet var det litt surt å bli satt av i helt feil del av byen (faktisk i helt feil by! Vi ble satt av i utkanten av Secunderabad, tvillingbyen til Hyderabad). Sjåføren svingte etter en liten halvtimes kjøring inn til veikanten ved et veikryss in the middle of nowhere og konstaterte at jo, her var markedet vi hadde spurt etter. Med Lonely Planet-kartet frisk i minne protesterte jeg kraftig, og da jeg nevnte Charminar, et landemerke nær markedet, var han direkte oppgitt. Det var jo 20 kilometer unna, og i en helt annen retning! Nettopp... I stedet for å tilby oss en tur dit i stedet tok han i mot pengene sine og kjørte av sted.
Heldigvis, før vi rakk bli fortvilet over denne litt kjipe situasjonen, kom en hyggelig mann bort og sa at buss 8R gikk helt til Charminar, så den kunne vi ta for bare 20 rupees (3 kr). Vi ble vist busstoppet, og begynte å vente. Siden vi skulle ta flyet til Vizag den kvelden var vi litt stressa sånn rent tidsmessig, så Eirik spurte en dame når bussen skulle komme. Hun kunne fortelle at den akkurat hadde gått og at det kunne ta litt tid før det kom en ny. Vi gikk for å spørre en autosjåfør om han kunne kjøre oss, men han påpekte bare at det ville være mye billigere å ta buss 8R. Det var veldig omtenksomt sagt, på en litt frustrerende måte. Mens vi sto og lurte på hva vi skulle gjøre, kom en annen mann bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Da vi sa vi skulle til Charminar og hadde litt dårlig tid sa han at en auto nok ville koste hele 200 rupees siden det var så langt. Vi tenkte at det fikk vi heller ta oss råd til og snudde oss mot en annen autosjåfør. Mannen vi nettopp hadde snakket med kom bort og sa at han ville snakke med sjåføren for å sikre at vi fikk en fornuftig pris, og forhandlet frem en pris på 170 rupees (etter min geografi- og autotakstkunnskap en helt OK pris). I det vi holdt på å takke ja til autoen kom dama Eirik hadde snakket med tidligere løpende mot oss i full fart og ropte at buss 8R var på vei forbi! Rørt av engasjementet takket vi mannen og autosjåføren for innsatsen og spurtet bort til bussen. Beklager folkens, jeg tror det er det lengste avsnittet jeg har skrevet om noe så dagligdags som fem minutter på et busstopp, men jeg ble imponert over hvor hjelpsomme alle disse menneskene var. Jeg har funnet ut at jeg likte Hyderabad:)
Selve markedet fikk vi sett lite av, vi nådde såvidt fram til Charminar før vi måtte finne oss en auto tilbake til hotellet. Etter en superrask lunsj på hotellrommet (Chicken manchurian, french fries, chicken fried rice - go, go, go!!!) skyndet vi oss ned til resepsjonen for å sjekke ut. Kjempemette satte vi oss i bilen og kjørte (les; ble kjørt) til flyplassen. Der fikk Eirik visstnok verdens beste kakao, og vi fikk jobbet litt på oppgaven før vi gikk til gaten vår. Flyet var forsinket, så vi fikk en halvtimes tid til å høre på julemusikk på mp3-spilleren. I nesten 30 grader var det ganske spesielt, men veldig koselig.
Fremme i Visakhapatnam var det veldig hyggelig å se Sravanthi og Christian igjen, og leiligheten til besteforeldrene hennes er kjempekoselig! Det var fint å være i noens hjem, etter så mye tid på hoteller og midlertidige bosteder. Bergen House var komfortabelt, men ingenting slår et hjem med familiebilder på veggene og troll fra Norge i skapene;)
Mandag gikk for en stor del med til oppgaveskriving og jobbing, mens tirsdag ble den store shoppedagen. Jeg kjøpte en sari og stoff til en punjabi dress til meg (det er de draktene dere har sett oss gå med på bildene. Jeg har ikke helt klart å bli klok på hva de heter, noen har kalt dem punjabi dresses, andre salwar kameez... men jeg tror det er samme sak), og til en til mamma. Åh, også kjøpte jeg meg bangles, så mange at Eirik lurer fælt på hvordan jeg har tenkt å frakte dem hjem til Norge (vi går allerede nesten over maks bagasjevekt)...
I dag tok vi først turen til skredderen, der en superstresset mann tok mål av meg og skrev ned målene jeg fikk fra mamma. Han snakket hele tiden rasende fort på telugo, og sammen med Sravanthi (og meg de få gangene jeg rakk få en oversettelse av spørsmålet hans før han krevde et svar) fant han ut hvordan draktene våre skulle sys. Jeg er veldig spent på resultatet.
I kveld ble vi med besteforeldrene til Sravanthi i et bryllup! Det var kjempestilig, masse folk og mye forskjellig symbolsk opplegg som skulle gjennomføres før de to endelig kunne kalles gift. Vi så først seremonien på storskjerm et stykke unna selve begivenheten, men spurte om ikke vi kunne gå bort å se på scenen der det hele foregikk. Overraskende nok førte dette (tilsynelatende uskyldige) spørsmålet til at vi ble tatt med opp på scenen, og plassert rett bak bruden og foreldrene hennes. Her fikk vi se det hele fra "første rad" mens kokosnøtter (symboliserer fruktbarhet), bananklaser (well-being) og en paraply ble gitt fra bak scenen til brudens familie, deretter til brudgommens familie og til sist til en seremonimann (jeg fikk ikke med meg hvem/hva/hvorfor på noe særlig av det som skjedde, men det var veldig stilig å se!).
Det var veldig sært med all den oppmerksomheten vi fikk som utlendinger, særlig fra barna. Mange ville vite navnet og håndhilse, og vi fikk mange nysgjerrige barn etter oss når vi gikk rundt før og etter seremonien. Vi ble til og med bedt om å stille opp på bilder:P
Resten av kvelden skal brukes til pakking og rydding, mens oppgaven nok blir ferdigskrevet på en internettkafe i Chennai. Vi er ikke så bekymret, det er bare litt igjen, og vi har åtte timer i Chennai fra vi lander til vi skal sjekke inn på flyet hjem;)
Søndag skulle vi ut til et marked, der man visstnok kunne få kjøpt alt fra kjøkkenutstyr til perler. Vi sto tidlig opp, fant oss en auto og kjørte i vei. Jeg syntes autosjåføren virket tvilsom, og ettersom autoen tok oss lenger og lenger fra der vi skulle være og langt ut til Hyderabads forsteder, ble tvilen bekreftet. Med et mentalt kart i hodet var det litt surt å bli satt av i helt feil del av byen (faktisk i helt feil by! Vi ble satt av i utkanten av Secunderabad, tvillingbyen til Hyderabad). Sjåføren svingte etter en liten halvtimes kjøring inn til veikanten ved et veikryss in the middle of nowhere og konstaterte at jo, her var markedet vi hadde spurt etter. Med Lonely Planet-kartet frisk i minne protesterte jeg kraftig, og da jeg nevnte Charminar, et landemerke nær markedet, var han direkte oppgitt. Det var jo 20 kilometer unna, og i en helt annen retning! Nettopp... I stedet for å tilby oss en tur dit i stedet tok han i mot pengene sine og kjørte av sted.
Heldigvis, før vi rakk bli fortvilet over denne litt kjipe situasjonen, kom en hyggelig mann bort og sa at buss 8R gikk helt til Charminar, så den kunne vi ta for bare 20 rupees (3 kr). Vi ble vist busstoppet, og begynte å vente. Siden vi skulle ta flyet til Vizag den kvelden var vi litt stressa sånn rent tidsmessig, så Eirik spurte en dame når bussen skulle komme. Hun kunne fortelle at den akkurat hadde gått og at det kunne ta litt tid før det kom en ny. Vi gikk for å spørre en autosjåfør om han kunne kjøre oss, men han påpekte bare at det ville være mye billigere å ta buss 8R. Det var veldig omtenksomt sagt, på en litt frustrerende måte. Mens vi sto og lurte på hva vi skulle gjøre, kom en annen mann bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Da vi sa vi skulle til Charminar og hadde litt dårlig tid sa han at en auto nok ville koste hele 200 rupees siden det var så langt. Vi tenkte at det fikk vi heller ta oss råd til og snudde oss mot en annen autosjåfør. Mannen vi nettopp hadde snakket med kom bort og sa at han ville snakke med sjåføren for å sikre at vi fikk en fornuftig pris, og forhandlet frem en pris på 170 rupees (etter min geografi- og autotakstkunnskap en helt OK pris). I det vi holdt på å takke ja til autoen kom dama Eirik hadde snakket med tidligere løpende mot oss i full fart og ropte at buss 8R var på vei forbi! Rørt av engasjementet takket vi mannen og autosjåføren for innsatsen og spurtet bort til bussen. Beklager folkens, jeg tror det er det lengste avsnittet jeg har skrevet om noe så dagligdags som fem minutter på et busstopp, men jeg ble imponert over hvor hjelpsomme alle disse menneskene var. Jeg har funnet ut at jeg likte Hyderabad:)
Selve markedet fikk vi sett lite av, vi nådde såvidt fram til Charminar før vi måtte finne oss en auto tilbake til hotellet. Etter en superrask lunsj på hotellrommet (Chicken manchurian, french fries, chicken fried rice - go, go, go!!!) skyndet vi oss ned til resepsjonen for å sjekke ut. Kjempemette satte vi oss i bilen og kjørte (les; ble kjørt) til flyplassen. Der fikk Eirik visstnok verdens beste kakao, og vi fikk jobbet litt på oppgaven før vi gikk til gaten vår. Flyet var forsinket, så vi fikk en halvtimes tid til å høre på julemusikk på mp3-spilleren. I nesten 30 grader var det ganske spesielt, men veldig koselig.
Fremme i Visakhapatnam var det veldig hyggelig å se Sravanthi og Christian igjen, og leiligheten til besteforeldrene hennes er kjempekoselig! Det var fint å være i noens hjem, etter så mye tid på hoteller og midlertidige bosteder. Bergen House var komfortabelt, men ingenting slår et hjem med familiebilder på veggene og troll fra Norge i skapene;)
Mandag gikk for en stor del med til oppgaveskriving og jobbing, mens tirsdag ble den store shoppedagen. Jeg kjøpte en sari og stoff til en punjabi dress til meg (det er de draktene dere har sett oss gå med på bildene. Jeg har ikke helt klart å bli klok på hva de heter, noen har kalt dem punjabi dresses, andre salwar kameez... men jeg tror det er samme sak), og til en til mamma. Åh, også kjøpte jeg meg bangles, så mange at Eirik lurer fælt på hvordan jeg har tenkt å frakte dem hjem til Norge (vi går allerede nesten over maks bagasjevekt)...
I dag tok vi først turen til skredderen, der en superstresset mann tok mål av meg og skrev ned målene jeg fikk fra mamma. Han snakket hele tiden rasende fort på telugo, og sammen med Sravanthi (og meg de få gangene jeg rakk få en oversettelse av spørsmålet hans før han krevde et svar) fant han ut hvordan draktene våre skulle sys. Jeg er veldig spent på resultatet.
I kveld ble vi med besteforeldrene til Sravanthi i et bryllup! Det var kjempestilig, masse folk og mye forskjellig symbolsk opplegg som skulle gjennomføres før de to endelig kunne kalles gift. Vi så først seremonien på storskjerm et stykke unna selve begivenheten, men spurte om ikke vi kunne gå bort å se på scenen der det hele foregikk. Overraskende nok førte dette (tilsynelatende uskyldige) spørsmålet til at vi ble tatt med opp på scenen, og plassert rett bak bruden og foreldrene hennes. Her fikk vi se det hele fra "første rad" mens kokosnøtter (symboliserer fruktbarhet), bananklaser (well-being) og en paraply ble gitt fra bak scenen til brudens familie, deretter til brudgommens familie og til sist til en seremonimann (jeg fikk ikke med meg hvem/hva/hvorfor på noe særlig av det som skjedde, men det var veldig stilig å se!).
Det var veldig sært med all den oppmerksomheten vi fikk som utlendinger, særlig fra barna. Mange ville vite navnet og håndhilse, og vi fikk mange nysgjerrige barn etter oss når vi gikk rundt før og etter seremonien. Vi ble til og med bedt om å stille opp på bilder:P
Resten av kvelden skal brukes til pakking og rydding, mens oppgaven nok blir ferdigskrevet på en internettkafe i Chennai. Vi er ikke så bekymret, det er bare litt igjen, og vi har åtte timer i Chennai fra vi lander til vi skal sjekke inn på flyet hjem;)
 |
| Eirik med frokost søndag morgen: Donut, vaffel, omelett, kylling og frukt. God start på dagen:) |
 |
| Charminar! Dette store byggverket er en moske, bygget i 1591, og har fått navnet sitt fordi den har fire minareter (tårn) |
 |
| I India går strømmen når du minst venter det, og flittige studenter som jobber med oppgaver om kvelden må nøye seg med lommelykter som leselys;) |
 |
| Under bryllupsseremonien i dag var bruden og brudgommen skjult fra hverandre helt til de var ordentlig gift. |
 |
| Her har det gått bare noen sekunder siden de la hendene sine på hodene til hverandre (med et blad med en symbolsk blanding i) og ble ordentlig gift. Til stor jubel og konfetti! |
 |
| Sravanthis bestefar, Christian, jeg og Sravanthi i bryllupet |
 |
| Dette er laget av mat. Stilig, er det ikke? |
lørdag 4. desember 2010
Dag 65 - Oppdatering (omsider)
Jeg beklager den store mangelen på oppdateringer i det siste. Rent bortsett fra dårlig internett den siste uka har Eirik og jeg det veldig bra, og sitter for øyeblikket på hotellrommet vårt i Hyderabad og jobber hardt med oppgaven vår som skal leveres torsdag.
Goa var en herlig ferietur fra alt vi har syntes var stressende med Indiaturen vår. Hotellet var veldig behagelig, med hyggelige ansatte og to svømmebassenger rett utenfor. Tre av fire dager i Goa ble hovedsakelig tilbrakt på hotellet, med lange timer ved (og i!) bassenget i varmen. Det var nydelig å bruke de 30 varmegradene til noe en nordmann synes er fornuftig; først steke seg varm i sola og deretter kjøle seg ned i bassenget. Vi hadde noen fullstendig uproduktive, men nydelige dager.
Den nest siste dagen vår i Goa bestemte vi oss for at det var på tide å oppleve litt, og leide to scootere. Jeg var kjempeskeptisk, men veiene var ganske rolige etter indisk standard, og Eirik og Christian kjørte godt. (Jeg satt bakpå Eiriks scooter). Likevel, på oppfordring fra undertegnede måtte guttene holde et rolig tempo på 30-40 kmt, selv om Christian på et tidspunkt testet scooteren til å være god for minst 60. Veiene her er såpass hullete og fulle av dyr og uforutsigbare mennesker og kjøretøy at 40 kmt nok er den mest forsvarlige makshastigheten uansett. For de i familien som kjenner til Nissedalsheia: Tenk dere en dobbelt så bred vei, men stedvis minst like humpete som veien der kan være, og full av kyr, motorsykler, lastebiler og lignende. Siden vi var to på scooteren hadde vi følgende ansvarsfordeling: Eirik tok seg av kjøringen og de store hindringene i veien (dyr, mennesker og kjøretøy), mens jeg hadde hovedansvar for potholes og ondskapsfullt plasserte fartsdumper (av typen som fort kan ødelegge en bil hvis kjørt over i noe raskere fart enn gåfart. I følge Eirik verre enn de verste i Sandnes, og ikke sjelden plassert rett bak en sving og med tre på rad).
Uansett, scooterturen gikk kjempebra, og det var herlig med frisk luft i varmen. Vi kjørte ut for å se noen av strendene som lå litt lenger fra hotellene fyllt med britiske og russiske charterturister, og tilbrakte flere timer på Anjuna beach. Her ble vi møtt med relativt heftige salgsteknikker, men var fornøyd med at vi ikke lenger blir så stresset av alle selgerne som vi ble tidligere på turen vår. Vi solte oss, og Eirik og jeg tilbrakte mye tid i vannet, som var varmt og fullt av akkurat passe store bølger. Klok av skade tilbrakte jeg de siste tre dagene av Goa-besøket med solhatt, solfaktor 50 og langermet skjorte, så selv om jeg ikke har blitt noe særlig solbrent, er det heller ikke tegn til noen særlig brunfarge...
Hyderabad har for oss så langt dreid seg mye om hotellrommet vårt, siden vi har måttet tilbringe mye tid her for å ta igjen for all avslappingen i Goa. Oppgaven tar sakte, men sikkert form:)
Hotellet er denne gangen ganske mye bedre enn de vi har sovet på tidligere, og jeg nyter å ha et insektsfritt rom og et rent bad for første gang siden vi kom til India. Jeg klager ikke, langt de fleste hotellene våre har vært helt greie, men det var veldig hyggelig med en avveksling nå som jeg egentlig savner Norge en del. Det skal bli godt å komme hjem, selv om noe sier meg at jeg kommer til å savne varmen. Jeg har hørt rykter om ganske kaldt vær i Bergen? Kuldegrader høres fortsatt helt fjernt ut, men jeg antar jeg fort kommer til å kjenne at de er helt virkelige når jeg kommer hjem...
Goa var en herlig ferietur fra alt vi har syntes var stressende med Indiaturen vår. Hotellet var veldig behagelig, med hyggelige ansatte og to svømmebassenger rett utenfor. Tre av fire dager i Goa ble hovedsakelig tilbrakt på hotellet, med lange timer ved (og i!) bassenget i varmen. Det var nydelig å bruke de 30 varmegradene til noe en nordmann synes er fornuftig; først steke seg varm i sola og deretter kjøle seg ned i bassenget. Vi hadde noen fullstendig uproduktive, men nydelige dager.
Den nest siste dagen vår i Goa bestemte vi oss for at det var på tide å oppleve litt, og leide to scootere. Jeg var kjempeskeptisk, men veiene var ganske rolige etter indisk standard, og Eirik og Christian kjørte godt. (Jeg satt bakpå Eiriks scooter). Likevel, på oppfordring fra undertegnede måtte guttene holde et rolig tempo på 30-40 kmt, selv om Christian på et tidspunkt testet scooteren til å være god for minst 60. Veiene her er såpass hullete og fulle av dyr og uforutsigbare mennesker og kjøretøy at 40 kmt nok er den mest forsvarlige makshastigheten uansett. For de i familien som kjenner til Nissedalsheia: Tenk dere en dobbelt så bred vei, men stedvis minst like humpete som veien der kan være, og full av kyr, motorsykler, lastebiler og lignende. Siden vi var to på scooteren hadde vi følgende ansvarsfordeling: Eirik tok seg av kjøringen og de store hindringene i veien (dyr, mennesker og kjøretøy), mens jeg hadde hovedansvar for potholes og ondskapsfullt plasserte fartsdumper (av typen som fort kan ødelegge en bil hvis kjørt over i noe raskere fart enn gåfart. I følge Eirik verre enn de verste i Sandnes, og ikke sjelden plassert rett bak en sving og med tre på rad).
Uansett, scooterturen gikk kjempebra, og det var herlig med frisk luft i varmen. Vi kjørte ut for å se noen av strendene som lå litt lenger fra hotellene fyllt med britiske og russiske charterturister, og tilbrakte flere timer på Anjuna beach. Her ble vi møtt med relativt heftige salgsteknikker, men var fornøyd med at vi ikke lenger blir så stresset av alle selgerne som vi ble tidligere på turen vår. Vi solte oss, og Eirik og jeg tilbrakte mye tid i vannet, som var varmt og fullt av akkurat passe store bølger. Klok av skade tilbrakte jeg de siste tre dagene av Goa-besøket med solhatt, solfaktor 50 og langermet skjorte, så selv om jeg ikke har blitt noe særlig solbrent, er det heller ikke tegn til noen særlig brunfarge...
Hyderabad har for oss så langt dreid seg mye om hotellrommet vårt, siden vi har måttet tilbringe mye tid her for å ta igjen for all avslappingen i Goa. Oppgaven tar sakte, men sikkert form:)
Hotellet er denne gangen ganske mye bedre enn de vi har sovet på tidligere, og jeg nyter å ha et insektsfritt rom og et rent bad for første gang siden vi kom til India. Jeg klager ikke, langt de fleste hotellene våre har vært helt greie, men det var veldig hyggelig med en avveksling nå som jeg egentlig savner Norge en del. Det skal bli godt å komme hjem, selv om noe sier meg at jeg kommer til å savne varmen. Jeg har hørt rykter om ganske kaldt vær i Bergen? Kuldegrader høres fortsatt helt fjernt ut, men jeg antar jeg fort kommer til å kjenne at de er helt virkelige når jeg kommer hjem...
 |
| Spillrommet i Goa |
 |
| Mitt første forsøk på biljard! Sjekk fokuset... |
 |
| Sommeraktiviteter i desember! |
 |
| Anjuna beach:) |
 |
| Sand og sjø og varme. Scooter- og stranddagen vår i Goa var et bra høydepunkt:) |
 |
| Stilig håndkleoppsett på rommet i Goa. |
 |
| Thums up smaker litt som cola, men har litt krydret smak i tillegg? Og melding til Christian: Det er definitivt Thums up de serverer på restauranten her, og ikke mystisk cola med krydder;) |
søndag 28. november 2010
Dag 58-59 - Flytur og Goa
Dette blir et kort innlegg, har bare noen minutter igjen av de rådyre 30 minuttene med internett jeg har kjøpt meg.
Flyturen hit gikk bra, selv om de seks timene vi måtte vente på flyplassen (vi dro sammen med alle de andre fra Bergen, selv om de reiste fem timer før oss) var fryktelig lange. Indiske fly virker like trygge som norske, så ingen grunn til bekymring der.
I dag har vi solt oss og badet i bassenget på hotellet (slitne etter i går, så valgte letteste løsning). Jeg har blitt fryktelig solbrent på ryggen, så skal ihvertfall ikke klage på å ha fått for lite farge! Selv om jeg gjerne skulle hatt en annen nyanse... Eirik og Christian slapp mye lettere unna, men sånn går det når man er lys og fregnete.
Ellers har vi vært nede og sett på stranda (mye folk!), kjøpt aloe vera-krem og spist middag, før Eirik prøvde å lære meg biljard. Det gikk ikke så forferdelig dårlig, men heller ikke så veldig bra.
Alt i alt har vi det veldig bra her, selv om det ikke er mye som minner om første søndag i advent;)
Flyturen hit gikk bra, selv om de seks timene vi måtte vente på flyplassen (vi dro sammen med alle de andre fra Bergen, selv om de reiste fem timer før oss) var fryktelig lange. Indiske fly virker like trygge som norske, så ingen grunn til bekymring der.
I dag har vi solt oss og badet i bassenget på hotellet (slitne etter i går, så valgte letteste løsning). Jeg har blitt fryktelig solbrent på ryggen, så skal ihvertfall ikke klage på å ha fått for lite farge! Selv om jeg gjerne skulle hatt en annen nyanse... Eirik og Christian slapp mye lettere unna, men sånn går det når man er lys og fregnete.
Ellers har vi vært nede og sett på stranda (mye folk!), kjøpt aloe vera-krem og spist middag, før Eirik prøvde å lære meg biljard. Det gikk ikke så forferdelig dårlig, men heller ikke så veldig bra.
Alt i alt har vi det veldig bra her, selv om det ikke er mye som minner om første søndag i advent;)
fredag 26. november 2010
Dag 56-57 - Avslutningslunsj og siste dag i Vellore
Det er helt utrolig at to måneder kan gå så fort.
Fra vi kom, døgnville og stressa til Chennai for åtte uker siden til nå, har vi lært masse og sett enda mer. Og selv om det har vært så mange opplevelser å fordøye at jeg kjenner jeg er litt mett etter så mange uker er det trist å reise herfra. En ting er å reise fra et sted det er lenge til du skal komme tilbake til, noe helt annet er å reise fra et sted du vet du kanskje aldri skal se igjen. Men likevel, det bestemmer man vel egentlig selv. Hvem vet, en gang kanskje vi ender opp her igjen i en eller annen sammenheng?
I går ble det ikke en kjempeformell middag som fryktet, men en heller uformell lunsj. Det var hyggelig, særlig fordi legene som kom var de vi hadde hatt mest med å gjøre (og dermed følte vi kjente litt). Etter lunsjen var det innkjøp av gaver før det ble masse pakking og rydding for oss alle sammen, der jeg konkluderte med at enten hadde kofferten min krympet i den indiske varmen, eller så hadde jeg rett og slett shoppet for mye.
Dagen i dag begynte med frakting av mange kilo bøker til IDTRC for å sende dem med posten til Norge. Det var tungt uten frokost, og vi kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er for at sekretæren hjalp oss å få ordnet hele sendingsprosessen. Etter en frokost i kantina og en tur til bokhandleren gikk vi til en koffertbutikk der jeg stresset sånn med å finne en bra koffert at jeg helt glemte å prute på prisen. Sjokkert over de dumme utlendingene satte selgeren ned prisen med først 300, så 500 rupies, helt uten oppfordring...
I kveld kom først sekretæren, så Pratheema på besøk. Pratheema ville så gjerne se Eirik og meg danse swing, så etter nesten et års pause for Eirik (pga vond skulder) måtte gamle kunster plukkes fram. Resultatet ble i grunnen veldig greit, alt tatt i betraktning. Etter masse prat og bildevisning her gikk så turen videre til middag på Darling.
I morgen tidlig reiser vi videre til Goa via Chennai. Vi drar herfra klokka seks om morgenen, og kommer fram til Chennai i ni-tiden, selv om flyet vårt til Goa ikke går før halv fem. Heldigvis skal Pratheema og to norske besøkende ved CMC til Chennai for å shoppe, så vi tenker å tilbringe litt tid med dem før vi sjekker inn.
Jeg har masse sommerfugler i magen og en liten klump i halsen for å reise herfra, men alt i alt skal det bli godt med ferie!
Fra vi kom, døgnville og stressa til Chennai for åtte uker siden til nå, har vi lært masse og sett enda mer. Og selv om det har vært så mange opplevelser å fordøye at jeg kjenner jeg er litt mett etter så mange uker er det trist å reise herfra. En ting er å reise fra et sted det er lenge til du skal komme tilbake til, noe helt annet er å reise fra et sted du vet du kanskje aldri skal se igjen. Men likevel, det bestemmer man vel egentlig selv. Hvem vet, en gang kanskje vi ender opp her igjen i en eller annen sammenheng?
I går ble det ikke en kjempeformell middag som fryktet, men en heller uformell lunsj. Det var hyggelig, særlig fordi legene som kom var de vi hadde hatt mest med å gjøre (og dermed følte vi kjente litt). Etter lunsjen var det innkjøp av gaver før det ble masse pakking og rydding for oss alle sammen, der jeg konkluderte med at enten hadde kofferten min krympet i den indiske varmen, eller så hadde jeg rett og slett shoppet for mye.
Dagen i dag begynte med frakting av mange kilo bøker til IDTRC for å sende dem med posten til Norge. Det var tungt uten frokost, og vi kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er for at sekretæren hjalp oss å få ordnet hele sendingsprosessen. Etter en frokost i kantina og en tur til bokhandleren gikk vi til en koffertbutikk der jeg stresset sånn med å finne en bra koffert at jeg helt glemte å prute på prisen. Sjokkert over de dumme utlendingene satte selgeren ned prisen med først 300, så 500 rupies, helt uten oppfordring...
I kveld kom først sekretæren, så Pratheema på besøk. Pratheema ville så gjerne se Eirik og meg danse swing, så etter nesten et års pause for Eirik (pga vond skulder) måtte gamle kunster plukkes fram. Resultatet ble i grunnen veldig greit, alt tatt i betraktning. Etter masse prat og bildevisning her gikk så turen videre til middag på Darling.
I morgen tidlig reiser vi videre til Goa via Chennai. Vi drar herfra klokka seks om morgenen, og kommer fram til Chennai i ni-tiden, selv om flyet vårt til Goa ikke går før halv fem. Heldigvis skal Pratheema og to norske besøkende ved CMC til Chennai for å shoppe, så vi tenker å tilbringe litt tid med dem før vi sjekker inn.
Jeg har masse sommerfugler i magen og en liten klump i halsen for å reise herfra, men alt i alt skal det bli godt med ferie!
onsdag 24. november 2010
Dag 54-55 - Eye camp, oppgavelesing og middager
Som dere kanskje forstår ut fra tittelen har det ikke skjedd så fryktelig mye spennende de siste dagene. Tirsdag var vi på en Eye camp, der en lege sjekket folk som kom med øyeplager for å se om de hadde grå stær. Vi lærte endel om grå stær, og ble tatt masse bilder av av pasienter og arrangører av Eye camp-en. Jeg vurderer nesten å gå tilbake på min kjempestrenge innstilling til aldri å ta bilde av noen pasienter, siden alle tar bilde av oss hele tiden, men jeg antar det er for sent å miste tålmodigheten nå:P
Tirsdag kveld var Eirik og jeg effektive med lesinga til oppgaven vår frem til middag, da gikk vi ut på Darling for å spise god middag (ellers går det mye i nudler nå som gassovnen vår er borte og vi bare har mikrobølgeovn til matlaging). Jeg spiste en kyllingstek, som virket å være stor som en hel kylling! Jeg ble veldig mett, og maten var god. Og jeg kom på at jeg hadde glemt å nevne høydepunktet til Eirik i Bangalore! Det var strengt tatt verken Harry Potter filmen eller avisoppslaget, men det at han fikk en GOD biff på Hard Rock Cafe søndag kveld. Etter over to måneder uten biff-middag tror jeg han syntes det var helt på sin plass. Han prøvde seg jo på biff i Pondicherry også, men uten særlig godt resultat. Det er ikke lett å være glad i biff i et land med 80% hinduer.
Etter middag spilte vi Alias, og det var kjempegøy! Det var helt utrolig at vi hadde vært her i snart åtte uker uten å ha spilt Alias etter å ha dratt det med oss helt fra Norge...
I dag forsov vi oss (igjen...), og da vi våknet ringte vi opp hotellet vi hadde bestilt i Goa. De hadde brukt lang tid på å svare oss, så vi fant ut at det var lurt å ringe dem. Og det var det. De hadde ingen ledige rom, men hadde glemt å sende oss en mail for å fortelle oss det. Heldigvis fant vi et nytt (og billigere!) hotell, men vi kastet bort mye av dagen på å søke rundt etter nye hoteller.
I kveld spiste vi middag på hotell Surabi sammen med Pratheema, og fikk hver vår holder til å ha olje i og putte veker i til lys. Det var veldig koselig, og Eirik og jeg bestilte en rett som ved første øyekast så ut til å være avokado med skall i saus. Det viste seg etterhvert å være hele egg, kokt og delt i to, med et skall laget av kylling. Jo, det var akkurat så rart som det høres ut som, men Eirik synes i hvertfall det var veldig godt (jeg kom til kort på krydderfronten -igjen).
I morgen blir det lunsj med alle legene på medisinsk avdeling 1 og 4... Det blir kanskje litt skummelt. Det er godt vi alle har lært å spise bare med høyre hånd!
Tirsdag kveld var Eirik og jeg effektive med lesinga til oppgaven vår frem til middag, da gikk vi ut på Darling for å spise god middag (ellers går det mye i nudler nå som gassovnen vår er borte og vi bare har mikrobølgeovn til matlaging). Jeg spiste en kyllingstek, som virket å være stor som en hel kylling! Jeg ble veldig mett, og maten var god. Og jeg kom på at jeg hadde glemt å nevne høydepunktet til Eirik i Bangalore! Det var strengt tatt verken Harry Potter filmen eller avisoppslaget, men det at han fikk en GOD biff på Hard Rock Cafe søndag kveld. Etter over to måneder uten biff-middag tror jeg han syntes det var helt på sin plass. Han prøvde seg jo på biff i Pondicherry også, men uten særlig godt resultat. Det er ikke lett å være glad i biff i et land med 80% hinduer.
Etter middag spilte vi Alias, og det var kjempegøy! Det var helt utrolig at vi hadde vært her i snart åtte uker uten å ha spilt Alias etter å ha dratt det med oss helt fra Norge...
I dag forsov vi oss (igjen...), og da vi våknet ringte vi opp hotellet vi hadde bestilt i Goa. De hadde brukt lang tid på å svare oss, så vi fant ut at det var lurt å ringe dem. Og det var det. De hadde ingen ledige rom, men hadde glemt å sende oss en mail for å fortelle oss det. Heldigvis fant vi et nytt (og billigere!) hotell, men vi kastet bort mye av dagen på å søke rundt etter nye hoteller.
I kveld spiste vi middag på hotell Surabi sammen med Pratheema, og fikk hver vår holder til å ha olje i og putte veker i til lys. Det var veldig koselig, og Eirik og jeg bestilte en rett som ved første øyekast så ut til å være avokado med skall i saus. Det viste seg etterhvert å være hele egg, kokt og delt i to, med et skall laget av kylling. Jo, det var akkurat så rart som det høres ut som, men Eirik synes i hvertfall det var veldig godt (jeg kom til kort på krydderfronten -igjen).
I morgen blir det lunsj med alle legene på medisinsk avdeling 1 og 4... Det blir kanskje litt skummelt. Det er godt vi alle har lært å spise bare med høyre hånd!
 |
| Fra venstre: Pratheema, Sravanthi, Eirik, Lene, Rebecca, Christian og Pernillle |
mandag 22. november 2010
Dag 48-53 - Eirik Helvig i Sunday Times of India (...og litt oppdatering)
Dere leste riktig, vår egen Eirik Helvig (eller Erik Hervig som kan se ut til å være hans indiske navn?) dukket opp på side to i Bangalore-utgaven av Times of India. Han må ha sett ut som en spennende type da han kom igjennom magnetkontrollen på kinoen i Bangalore (jo, de har faktisk sikkerhetssjekk som på flyplassene...), så han ble umiddelbart trukket til side av en mann med et digert kamera og ei lita jente med notatblokk. Jeg fulgte etter, og måtte bli med på fotografering og utspørring, men heldigvis var det utelukkende Eirik de egentlig var interessert i. De ville vite hva vi syntes om at Harry Potter filmene snart var over, og hva vi svarte kan dere lese i avisartikkelen nedenfor. Eirik poserte overbevisende nok til å få bildet sitt like under overskriften, så vi var ganske fornøyd dagen etter. (Jeg var minst like fornøyd med at mine mindre overbevisende poseringer ikke hadde kommet med...)
Dette skjedde altså lørdag kveld, men som dere nok har lagt merke til har det vært en liten pause i bloggingen fra min side. Jeg beklager, det har vært mye stress den siste uken. Nå som det er tid for oppgaveskriving er det litt vanskelig å forsvare for seg selv en times bloggskriving hver kveld. Likevel skal jeg gjøre så godt jeg kan for å fortsette å skrive så ofte som mulig, og det er jo strengt tatt ikke så lenge til vi skal ut på ferietur!
Kort oppsummering:
Onsdag: Lite spennende annet enn en veldig koselig middag hos Pratheema (god mat og hyggelig prat!), og bussturen hjem sent på kvelden. Ikke noen spesielt skummel busstur, men fullt av folk og kjempehøy tamilfilmmusikk på høytalerene i bussen.
Torsdag: Vi dro til et sykehus i Karigiri, et godt stykke utenfor byen, som het "The Schieffelin Institute of Health Research & Training Centre". Dette var i utgangspunktet startet som et lepra-sykehus, men er nå et sykehus som tilbyr generell behandling i tillegg til å fokusere på lepra. Vi fikk treffe pasienter, reise ut til landsbyene rundt for å treffe folk med funksjonshemninger som fikk hjelp fra sykehuset og se litt hvordan fysioterapeutene og andre hjalp pasientene for å få mest mulig funksjon i hender og bein som var blitt ødelagt av lepra. Visste dere forresten at lepra kan kureres? Det finnes medisiner som kan kurere sykdommen, men dessverre kan den jo ikke fjerne skader som alt har skjedd.
Fredag: Vi besøkte en veldedig organisasjon som skaffer sykehusene i Vellore blod og diverse fra folk som vil donere. I tillegg fikk Eirik og jeg skaffet bil og hotell til Bangaloreturen. De andre reiste avgårde til Ooty.
Og så kommer den morsomme biten; Tur til Bangalore! Det er vel kanskje ikke så mye gøy å skrive om, annet enn at vi fikk shoppet endel (Eirik var veldig tålmodig og utholdende), spist på Subway og sett Harry Potter. Jo, også gikk vi på en Arcade og spilte airhockey! Eirik vant, naturligvis: 6-2;) Harry Potter filmen var kjempebra! Skvetten som jeg er hoppet jeg rundt i setet som om det skulle vært maur der, men jeg likte den godt likevel (Noen syns det er vanskelig å forstå at man kan bli så skremt - så ofte, og likevel nyte kinoopplevelsen: Det er fullt mulig;)) Jeg sier ikke for mye, jeg vet noen av dem som leser skal se den selv senere, men jeg var ihvertfall fornøyd.
Søndag! Vi kom oss opp tidlig og sjekket ut til klokka elleve. Turen gikk først til Cubbon Park midt i sentrum, der det er mange fine stier og småveier å følge rundt i skyggen av trærne. Veldig fint med rolig start på dagen, særlig siden magen min og formen forøvrig ikke var helt god (India, altså...). Jeg følte meg etterhvert mye bedre og klar for mer shopping. Her er det på sin plass å takke denne kjæresten min for en så fin tur med så mye shopping, når jeg vet han kanskje kunne foretrukket færre klesbutikker og mer spill og moro. Vi gikk i et par bokhandlere også, og han kjøpte totalt seks CDer, et spill og to bøker, så jeg tror det gikk fint. Jeg fant meg noen vestlige klær, til en hyggelig pris.
Vi mistet sjåføren vår etter lunsj, det var litt kjedelig. Tilslutt fant vi ham langt unna stedet vi skulle møte ham, men det gikk i grunnen helt fint. Vi stresset i grunnen ikke noe særlig med tiden på denne turen, og det var veldig hyggelig. Siden vi hadde vært i Bangalore før hadde vi sett noen severdigheter, så det ble ikke helt den kampen for å få med seg alt som vi har hatt tidligere.
I dag har vi slappet av, lest litt på oppgaven vår og ellers bare nytt fridagen vår her. I natt kommer resten av gjengen tilbake fra Ooty, og i morgen begynner vår siste skoleuke i Vellore...
 |
| Fancy kaffe sent lørdag kveld i Bangalore |
tirsdag 16. november 2010
Dag 46-47 - LCECU, tur til slummen og Ambur Bethesda Hospital
For å begynne med en liten statusrapport har Eirik og jeg en rolig kveld i Bergen House mens de andre er ute og spiser; Eirik har fått det vi satser på er litt forbigående magetrøbbel. Til alle som måtte lure har han det bra likevel:)
Gårsdagen startet på CMC, på Casualty. Der snakket vi med to pasienter og diskuterte diagnosene etterpå. Det var jo i og for seg interessant, men ikke ulikt det vi har gjort mange ganger før. Vi fikk en lang lunsjpause, der vi først gikk innom IDTRC. Der måtte vi ordne oss formell søknad om fri til helgen (opplegget i Nagapattinam for å se hjelpearbeidet etter tsunamien i 2004 forsvant litt bort i mange uheldige planendringer), og skrive mail hjem til Norge for å be om tillatelse fra UiBs side. Det gikk heldigvis i orden, så nå blir det Ooty for de andre og Bangalore for Eirik og meg til helgen. Etter å ha slappet av i Bergen House en times tid dro vi til LCECU: Low Cost Effective Care Unit.
LCECU er en avdeling av CMC som fokuserer på å tilby en god primærhelsetjeneste til de som ikke har råd til denne andre steder. CMC gjør det mulig for fattige pasienter å få billig behandling, LCECU gjør det mulig å få veldig billig behandling for vanlige sykdommer, og oppfølging. De fleste legene på avdelingen er spesialisert innen Family Medicine, cirka det samme som allmennmedisin hjemme i Norge. De behandler det de kan ved LCECU, og vurderer om pasienten må sendes videre til CMC.
Etter en gjennomgang av hva avdelingen drev med ble vi med en lege ut til slummen. Han hadde arbeidet i det området i en årrekke og kjente mange av de som bodde der godt. Jeg syntes det var hyggelig å gå med en lege som kjente pasientene sine så godt og gikk inn for at de ikke skulle føle seg ukomfortable med at vi kom. Han fortalte for eksempel aldri historier om pasienter han hadde mens vi var i nærheten av dem, han fortalte det sånn som dette: "I huset vi gikk forbi ved forrige hjørne bor det en kvinne..." Det var historier vi syntes var lærerikt å høre, siden det ga oss et innblikk i hvilke problemer som var vanlige i slummen. Blant annet fikk vi høre flere historier om alkoholisme, et problem som er stort og har en litt annen natur enn problemer med alkoholmisbruk ofte har i Norge. Her er det svært sjelden en fattig person som drikker, ikke har et problem, for alkoholbruk her er i utgangspunktet ikke sosialt akseptert.
For å gi en kort oppsummering av mine inntrykk under besøket i slummen, så var det mange og små hus, og forferdelig dårlige sanitærforhold. De trange gatene var stedet der folk vasket seg og lagde mat, og kloakken gikk i fordypninger i veikantene. På disse veiene gikk folk barbeint, jeg syntes det var ubehagelig å gå i sandaler. Folk virket forsåvidt glade, men historier som den om den gamle bestemoren som hadde klart å få barnebarnet gjennom all skolegang og inn på college ved å selge snacks på dørene til folk gjorde inntrykk.
Dagen i dag startet med en times kjøretur til Ambur, en by mellom Vellore og Bangalore. Her besøkte vi Bethesda Hospital, et evangelisk-luthersk misjonssykehus. Dette besøket var en stor opptur etter det forrige misjonssykehuset vi besøkte, der det virket som om både legene og pengene manglet. Bethesda Hospital kjører mye det samme opplegget som CMC, med betalende pasienter som betaler etter evne. De har også litt lukrative tilbud som enerom til pasienter som betaler mye, og inntektene fra disse pasientene går til å støtte billigere behandling til fattigere pasienter. Lokalene var litt trange, men det så ut til å være god utnyttelse av alle ressursene. De hadde også det største kapellet vi har sett så langt, stort og åpent (ingen dør, men en hel åpen vegg) og mye brukt.
Etter en fryktelig lang lunsjpause (de første 2,5 timene uten mat...) der vi fikk servert kjempesterk Biryani med geitekjøtt dro vi ut i noen landsbyer for å besøke noen familier med barn rammet av HIV. Det var noen veldig triste historier, og det kjentes rart å bli tatt med for "å bli vist barn med HIV". På den lyse siden ble vi dagens høydepunkt for de som bodde i landsbyene, og på veien tilbake til bilen ble vi fulgt av en stor flokk med både barn og voksne. Vi fikk med oss en pose Papayaer og fikk smake hjemmelaget indisk godt.
Jo, og så ble vi invitert til Pratheema (koordinatoren vår) på middag i morgen kveld! Hun er kanskje fem år eldre enn oss og veldig hyggelig, så det kan bli bra! Bare satser på at Eirik er bra igjen til da, så vi kan komme vi også. Og Eirik har begynt med den indiske hoderistingen! Jeg unngår det så langt jeg kan (tror ikke halsen min klarer bevegelsene selv om hodet mitt har lyst til å etterligne alle rundt oss), men Eirik fikk gode tilbakemeldinger på sin hoderisting fra legen som var med oss ut i slummen i går:)
Gårsdagen startet på CMC, på Casualty. Der snakket vi med to pasienter og diskuterte diagnosene etterpå. Det var jo i og for seg interessant, men ikke ulikt det vi har gjort mange ganger før. Vi fikk en lang lunsjpause, der vi først gikk innom IDTRC. Der måtte vi ordne oss formell søknad om fri til helgen (opplegget i Nagapattinam for å se hjelpearbeidet etter tsunamien i 2004 forsvant litt bort i mange uheldige planendringer), og skrive mail hjem til Norge for å be om tillatelse fra UiBs side. Det gikk heldigvis i orden, så nå blir det Ooty for de andre og Bangalore for Eirik og meg til helgen. Etter å ha slappet av i Bergen House en times tid dro vi til LCECU: Low Cost Effective Care Unit.
LCECU er en avdeling av CMC som fokuserer på å tilby en god primærhelsetjeneste til de som ikke har råd til denne andre steder. CMC gjør det mulig for fattige pasienter å få billig behandling, LCECU gjør det mulig å få veldig billig behandling for vanlige sykdommer, og oppfølging. De fleste legene på avdelingen er spesialisert innen Family Medicine, cirka det samme som allmennmedisin hjemme i Norge. De behandler det de kan ved LCECU, og vurderer om pasienten må sendes videre til CMC.
Etter en gjennomgang av hva avdelingen drev med ble vi med en lege ut til slummen. Han hadde arbeidet i det området i en årrekke og kjente mange av de som bodde der godt. Jeg syntes det var hyggelig å gå med en lege som kjente pasientene sine så godt og gikk inn for at de ikke skulle føle seg ukomfortable med at vi kom. Han fortalte for eksempel aldri historier om pasienter han hadde mens vi var i nærheten av dem, han fortalte det sånn som dette: "I huset vi gikk forbi ved forrige hjørne bor det en kvinne..." Det var historier vi syntes var lærerikt å høre, siden det ga oss et innblikk i hvilke problemer som var vanlige i slummen. Blant annet fikk vi høre flere historier om alkoholisme, et problem som er stort og har en litt annen natur enn problemer med alkoholmisbruk ofte har i Norge. Her er det svært sjelden en fattig person som drikker, ikke har et problem, for alkoholbruk her er i utgangspunktet ikke sosialt akseptert.
For å gi en kort oppsummering av mine inntrykk under besøket i slummen, så var det mange og små hus, og forferdelig dårlige sanitærforhold. De trange gatene var stedet der folk vasket seg og lagde mat, og kloakken gikk i fordypninger i veikantene. På disse veiene gikk folk barbeint, jeg syntes det var ubehagelig å gå i sandaler. Folk virket forsåvidt glade, men historier som den om den gamle bestemoren som hadde klart å få barnebarnet gjennom all skolegang og inn på college ved å selge snacks på dørene til folk gjorde inntrykk.
Dagen i dag startet med en times kjøretur til Ambur, en by mellom Vellore og Bangalore. Her besøkte vi Bethesda Hospital, et evangelisk-luthersk misjonssykehus. Dette besøket var en stor opptur etter det forrige misjonssykehuset vi besøkte, der det virket som om både legene og pengene manglet. Bethesda Hospital kjører mye det samme opplegget som CMC, med betalende pasienter som betaler etter evne. De har også litt lukrative tilbud som enerom til pasienter som betaler mye, og inntektene fra disse pasientene går til å støtte billigere behandling til fattigere pasienter. Lokalene var litt trange, men det så ut til å være god utnyttelse av alle ressursene. De hadde også det største kapellet vi har sett så langt, stort og åpent (ingen dør, men en hel åpen vegg) og mye brukt.
Etter en fryktelig lang lunsjpause (de første 2,5 timene uten mat...) der vi fikk servert kjempesterk Biryani med geitekjøtt dro vi ut i noen landsbyer for å besøke noen familier med barn rammet av HIV. Det var noen veldig triste historier, og det kjentes rart å bli tatt med for "å bli vist barn med HIV". På den lyse siden ble vi dagens høydepunkt for de som bodde i landsbyene, og på veien tilbake til bilen ble vi fulgt av en stor flokk med både barn og voksne. Vi fikk med oss en pose Papayaer og fikk smake hjemmelaget indisk godt.
Jo, og så ble vi invitert til Pratheema (koordinatoren vår) på middag i morgen kveld! Hun er kanskje fem år eldre enn oss og veldig hyggelig, så det kan bli bra! Bare satser på at Eirik er bra igjen til da, så vi kan komme vi også. Og Eirik har begynt med den indiske hoderistingen! Jeg unngår det så langt jeg kan (tror ikke halsen min klarer bevegelsene selv om hodet mitt har lyst til å etterligne alle rundt oss), men Eirik fikk gode tilbakemeldinger på sin hoderisting fra legen som var med oss ut i slummen i går:)
søndag 14. november 2010
Dag 44-45 - Rolig helg i Vellore
Beklager mangelfull blogging denne helga, men det har rett og slett ikke skjedd så mye hos oss de siste to dagene. Planen har vært å jobbe med eksamensoppgaven vi skal levere inn i desember, men utførelsen har det vel vært så som så med. I stedet har det blant annet vært soving til langt ut på formiddagen og generell avslapping.
I dag var vi invitert til lunsj hos sekretæren på IDTRC, og fikk utrolig god mat! Det var nesten flaut å bli mett så tidlig som jeg ble, for vi ble tilbudt mer mat hele tiden. Vi fikk ris iblandet grønnsaker, kylling, krydrede poteter, en slags omelett og is til dessert. Etter mat så vi Istid på tamil på tv, siden han hadde datteren og barnebarnet fra Mumbai på besøk.
Dette blir nok siste helgen med så lite å fortelle; neste helg reiser resten av gjengen til Ooty med tog, og Eirik og jeg tar turen til Bangalore igjen. Vi valgte Bangalore over Ooty fordi togturen til Ooty er så fryktelig lang... Dessuten er Bangalore en så stor by at vi ikke så på langt nær alt som var verdt å se da vi var der sist.
Og sist, men ikke minst:
GRATULERER MED FARSDAGEN, PAPPA!
I dag var vi invitert til lunsj hos sekretæren på IDTRC, og fikk utrolig god mat! Det var nesten flaut å bli mett så tidlig som jeg ble, for vi ble tilbudt mer mat hele tiden. Vi fikk ris iblandet grønnsaker, kylling, krydrede poteter, en slags omelett og is til dessert. Etter mat så vi Istid på tamil på tv, siden han hadde datteren og barnebarnet fra Mumbai på besøk.
Dette blir nok siste helgen med så lite å fortelle; neste helg reiser resten av gjengen til Ooty med tog, og Eirik og jeg tar turen til Bangalore igjen. Vi valgte Bangalore over Ooty fordi togturen til Ooty er så fryktelig lang... Dessuten er Bangalore en så stor by at vi ikke så på langt nær alt som var verdt å se da vi var der sist.
Og sist, men ikke minst:
GRATULERER MED FARSDAGEN, PAPPA!
fredag 12. november 2010
Dag 42-43 - RUHSA og Plastisk kirurgi
Husker dere jeg fortalte om RUHSA, Rural Unit for Health and Social Affairs? Da vi besøkte dem tidligere fikk vi se sykehuset, mobil klinikk og barnehage/daghjem for eldre. I går var vi der ute igjen, denne gangen utelukkende for å lære mer om det sosiale arbeidet de har drevet.
Punkt en på programmet var "Biogas plants", anlegg bygget på privatpersoners gårder der de kan bruke kumøkk og vann til å danne biogass, som deretter blir ledet inn til kjøkkenet til bruk til matlaging. Prinsippet var egentlig ganske enkelt og genialt, eneste problemet var at det forutsetter en del kyr for å kunne fylle en sånn tank med nok kumøkk til å danne nok gass til en families dagsbehov.
Deretter var det en klesfabrikk som fulgte Fairtrade-reglene, der arbeidernes rettigheter var tydelig prioritert. Det var egentlig ganske koselig der, med store lokaler med stort grøntareale og mye håndarbeid. Man blir jo sliten av sånt også, men jeg syntes det så koselig ut jeg, når det satt tre damer og skravlet mens de klipte og sydde på dekor på klærne.
Sist, men ikke minst tok vi en tur til et slags meieri der de laget milk khova; det søte stoffet som blir igjen når det meste av melken er fordampet. Den er grunnlaget for mye av indiske søtsaker, og det var faktisk veldig godt! Arbeidet i seg selv virket ganske slitsomt der de sto over glovarme, kokende kar med melk, men de så ut til å være veldig dyktige til jobben sin.
I dag var vi tilbake på CMC igjen, og var satt opp på Burns Unit. Jeg grudde meg veldig før vi kom, for jeg har aldri helt turt stole på meg selv når det kommer til store åpne sår og alvorlige skader. Vi fikk en skikkelig brå start på dagen med en sånn "så ille kan det være"-bilderekke på lysbildeshow. Da vi kom ned på avdelingen gikk det for min del mye bedre, når man møter pasientene blir det hele satt i et helt annet perspektiv... Det viste seg at vi var satt på Avdelingen for rekonstruktiv kirurgi, og den neste forelesningen dreide seg om Filiariasis, der det dannes store væskesamlinger (som regel) i bena fordi drenasjesystemet til beinet er ødelagt av en bitteliten orm. Når skaden først har skjedd kan man ikke fikse det, men man kan operere for å gjøre beinet mest mulig brukelig (hvis noen har hørt om elefantiasis er det samme sak bare når det har kommet så langt at beinet har fått et elefantaktig preg). Det er noen triste greier for de som får det (det er verken veldig pent eller veldig praktisk), og WHO har bestemt at vi skal prøve å gjøre verden fri for dette problemet innen 2020.
Etter lunsj satt Sravanthi, Eirik og jeg sammen med en av legene på avdelingen og så på poliklinikktimene. Det var en veldig hyggelig lege, som innimellom konsultasjonene ga oss filosofi-foredrag. Alt i alt var vi veldig fornøyd med dagen:)
Denne helgen blir tilbrakt her i Vellore, Eirik og jeg må jobbe på oppgaven vår! I tillegg er planen å se fortet i Vellore på lørdag (visstnok et godt eksempel på Indias fredelige sameksistens mellom religionene, det skal være et tempel, en moske og en kirke innenfor fortets murer), og på søndag skal vi spise lunsj hos sekretæren på IDTRC. Nå begynner forresten temperaturen her nede og hjelpe seg, jeg tror vi ligger på litt under 30 grader i skyggen. Så selv om sola fortsatt er forferdelig varm begynner det i hvertfall å bli ganske levelig i skyggen!
Punkt en på programmet var "Biogas plants", anlegg bygget på privatpersoners gårder der de kan bruke kumøkk og vann til å danne biogass, som deretter blir ledet inn til kjøkkenet til bruk til matlaging. Prinsippet var egentlig ganske enkelt og genialt, eneste problemet var at det forutsetter en del kyr for å kunne fylle en sånn tank med nok kumøkk til å danne nok gass til en families dagsbehov.
Deretter var det en klesfabrikk som fulgte Fairtrade-reglene, der arbeidernes rettigheter var tydelig prioritert. Det var egentlig ganske koselig der, med store lokaler med stort grøntareale og mye håndarbeid. Man blir jo sliten av sånt også, men jeg syntes det så koselig ut jeg, når det satt tre damer og skravlet mens de klipte og sydde på dekor på klærne.
Sist, men ikke minst tok vi en tur til et slags meieri der de laget milk khova; det søte stoffet som blir igjen når det meste av melken er fordampet. Den er grunnlaget for mye av indiske søtsaker, og det var faktisk veldig godt! Arbeidet i seg selv virket ganske slitsomt der de sto over glovarme, kokende kar med melk, men de så ut til å være veldig dyktige til jobben sin.
I dag var vi tilbake på CMC igjen, og var satt opp på Burns Unit. Jeg grudde meg veldig før vi kom, for jeg har aldri helt turt stole på meg selv når det kommer til store åpne sår og alvorlige skader. Vi fikk en skikkelig brå start på dagen med en sånn "så ille kan det være"-bilderekke på lysbildeshow. Da vi kom ned på avdelingen gikk det for min del mye bedre, når man møter pasientene blir det hele satt i et helt annet perspektiv... Det viste seg at vi var satt på Avdelingen for rekonstruktiv kirurgi, og den neste forelesningen dreide seg om Filiariasis, der det dannes store væskesamlinger (som regel) i bena fordi drenasjesystemet til beinet er ødelagt av en bitteliten orm. Når skaden først har skjedd kan man ikke fikse det, men man kan operere for å gjøre beinet mest mulig brukelig (hvis noen har hørt om elefantiasis er det samme sak bare når det har kommet så langt at beinet har fått et elefantaktig preg). Det er noen triste greier for de som får det (det er verken veldig pent eller veldig praktisk), og WHO har bestemt at vi skal prøve å gjøre verden fri for dette problemet innen 2020.
Etter lunsj satt Sravanthi, Eirik og jeg sammen med en av legene på avdelingen og så på poliklinikktimene. Det var en veldig hyggelig lege, som innimellom konsultasjonene ga oss filosofi-foredrag. Alt i alt var vi veldig fornøyd med dagen:)
Denne helgen blir tilbrakt her i Vellore, Eirik og jeg må jobbe på oppgaven vår! I tillegg er planen å se fortet i Vellore på lørdag (visstnok et godt eksempel på Indias fredelige sameksistens mellom religionene, det skal være et tempel, en moske og en kirke innenfor fortets murer), og på søndag skal vi spise lunsj hos sekretæren på IDTRC. Nå begynner forresten temperaturen her nede og hjelpe seg, jeg tror vi ligger på litt under 30 grader i skyggen. Så selv om sola fortsatt er forferdelig varm begynner det i hvertfall å bli ganske levelig i skyggen!
 |
| Maange meter tøy til tørk fra etasjen over |
 |
| Dagens høydepunkt; noen ganske nye valper i hagen utenfor fabrikken. De var kjempesøte! |
 |
| Kokende melk er farlige greier, godt den gjengen her er proff... |
 |
| Det var en gang 25 liter melk, 15 minutter senere er det redusert til en porsjon melke-khova. |
 |
| Sånn ser det ut avkjølt. Det er kornete og smaker mye melk, veldig søtt og litt ostete. |
 |
| Den tredje "Kua i trafikken" |
 |
| "Kua i trafikken", nr 4. Selv om denne er vel strengt tatt på kokosnøtt-slang... |
onsdag 10. november 2010
Dag 40-41 Misjonssykehuset Scudder Memorial og operasjon
Da jeg var ferdig med gårsdagens innlegg om Mysore var det så sent at det ikke nyttet komme med noen oppdatering på skolefronten. Den kommer her:
Gårsdagen begynt som sagt alt for tidlig tatt i betraktning hvor sent vi kom hjem natta før. Eirik og jeg forsov oss og betalte for det med å spise henholdsvis Choco Pops tørt og havrekjeks til frokost. Dagens program foregikk i Ranipet, en times kjøring herfra, ved Scudder Memorial Hospital.
CMC ble startet av dr Ida Scudder, en amerikansk lege fra en stor misjonærfamilie. Onkelen hennes startet dette sykehuset i Ranipet i 1866, 40 år før Ida Scudder startet CMC. Men mens CMC vokste seg til et kjempestort medisinsk senter er SMH nå et lite misjonssykehus med få leger og mangel på ressurser, selv om lokalene vitner om en tidligere storhetstid. Nettsiden forteller om 227 sengeplasser, men i praksis er det bare en av de mange avdelingene nevnt i teksten som er aktiv. De har ganske god ekspertise på ortopedi, men har for eksempel ingen leger til barneavdelingen og en besøkende gynekolog bare en dag i uka. De har en hudlege, en øyelege og noen uspesialiserte leger, ikke nok til å kunne ha sengeposter til pasienter med behov utover det man kan dekke i poliklinikken. Det var trist å se hele avdelinger stå tomme, når man vet at det ikke er på grunn av mangel på behov i befolkningen.
Likevel har de to operasjonssaler, som i utgangspunktet brukes til ortopediske operasjoner og keisersnitt. Vi var satt opp til å se en operasjon, som viste seg å være en trafikkulykke der pasienten hadde brukket leggen. Siden vi ennå ikke har startet med kliniske fag i Norge var det den første operasjonen vi så, og vi syntes det var veldig spennende. Jeg skal spare dere for detaljene, men kan si så mye som at pasienten ble trillet ut med mye metallutstyr inne i beinet, og at jeg forstår hvorfor ortopedi ofte appellerer til menn (det gikk hardt for seg når ting skulle settes på plass!). Vi ble alle overbevist om at det ikke er noe vits i å brekke beinet, om det er sånt som skal til for å få fikset det.
I dag har vi hatt en mer typisk CMC-dag der vi leste oss opp på journalene til pasienter med typiske tropesykdommer, og et veldig interessant foredrag om akutt feber. Jeg tygde ved en feil masse chilli til lunsj (pass opp for rød saus med klumper!), men hadde normal smakssans igjen bare en halvtime senere;)
Gårsdagen begynt som sagt alt for tidlig tatt i betraktning hvor sent vi kom hjem natta før. Eirik og jeg forsov oss og betalte for det med å spise henholdsvis Choco Pops tørt og havrekjeks til frokost. Dagens program foregikk i Ranipet, en times kjøring herfra, ved Scudder Memorial Hospital.
CMC ble startet av dr Ida Scudder, en amerikansk lege fra en stor misjonærfamilie. Onkelen hennes startet dette sykehuset i Ranipet i 1866, 40 år før Ida Scudder startet CMC. Men mens CMC vokste seg til et kjempestort medisinsk senter er SMH nå et lite misjonssykehus med få leger og mangel på ressurser, selv om lokalene vitner om en tidligere storhetstid. Nettsiden forteller om 227 sengeplasser, men i praksis er det bare en av de mange avdelingene nevnt i teksten som er aktiv. De har ganske god ekspertise på ortopedi, men har for eksempel ingen leger til barneavdelingen og en besøkende gynekolog bare en dag i uka. De har en hudlege, en øyelege og noen uspesialiserte leger, ikke nok til å kunne ha sengeposter til pasienter med behov utover det man kan dekke i poliklinikken. Det var trist å se hele avdelinger stå tomme, når man vet at det ikke er på grunn av mangel på behov i befolkningen.
Likevel har de to operasjonssaler, som i utgangspunktet brukes til ortopediske operasjoner og keisersnitt. Vi var satt opp til å se en operasjon, som viste seg å være en trafikkulykke der pasienten hadde brukket leggen. Siden vi ennå ikke har startet med kliniske fag i Norge var det den første operasjonen vi så, og vi syntes det var veldig spennende. Jeg skal spare dere for detaljene, men kan si så mye som at pasienten ble trillet ut med mye metallutstyr inne i beinet, og at jeg forstår hvorfor ortopedi ofte appellerer til menn (det gikk hardt for seg når ting skulle settes på plass!). Vi ble alle overbevist om at det ikke er noe vits i å brekke beinet, om det er sånt som skal til for å få fikset det.
I dag har vi hatt en mer typisk CMC-dag der vi leste oss opp på journalene til pasienter med typiske tropesykdommer, og et veldig interessant foredrag om akutt feber. Jeg tygde ved en feil masse chilli til lunsj (pass opp for rød saus med klumper!), men hadde normal smakssans igjen bare en halvtime senere;)
tirsdag 9. november 2010
Dag 38-39 - Mysore
Her kommer en ganske forsinket oppdatering etter de siste to dagene av Mysoreturen. Vi kom hjem sent i går natt (halv ett!), og startet fryktelig tidlig i dag, så det har vært lite tid til blogging (eller avslapping for den saks skyld).
Søndagen begynte med at Eirik og jeg forsov oss kraftig, og såvidt fikk med oss frokosten på hotellet. Etter en rolig formiddag på hotellet for vår del spiste vi pizza til lunsj før vi dro til zoologisk hage på ettermiddagen. Jeg har ikke vært i dyreparken siden jeg var ganske liten, så jeg syntes det første glimtet av giraffene ved inngangspartiet var kjempespennende! Det var både løver, tigre, ugler, flodhester, neshorn og elefanter der, og selv om den siste halvdelen av parken ble sett i høljeregn var det en veldig vellykket tur.
Til middag spiste vi et sted som het Tiger Trail, som reklamerte med levende lys og levende musikk (og høye priser!), og selv om lysene var elektriske og det ikke var noen musikk var maten så god at det gjorde opp for alt sammen. Eirik og jeg spiste den beste curryen vi har fått så langt i India, en kyllingcurry med saffran og kardemomme, akkurat passe sterk. Etter middag ble det kaffe på en koselig kafe som kunne tilby god kaffe av typen vi er vant til å få i Norge (cappuccino, espresso og kaffe mocha i stedet for "- Can I have a milk coffee, please, WITH NO SUGAR? - Indian coffee, madam? -Yes, milk coffee, indian coffe, but NO SUGAR, please." (Vent så på kaffen og kryss fingre og tær for at den ikke er den sukkereksplosjonen som ellers er synonymt med Indian coffee...) Svart kaffe er risikosport her, for der man i det hele tatt serverer det er den som regel bare det sterke konsentratet de blander med melken, bare blandet med vann i stedet. Resultatet blir veldig sterkt, og ofte søtt og rart. )
Mandag ble på mange måter en hektisk dag, siden det var så mange ting vi ikke hadde gjort og så kort tid til vi måtte tilbake til Vellore. Vi startet dagen ved Mysore Palass, der vi ble møtt med den nå ikke ukjente særprisen for turister ("Indian nationality: rs 20, Foreign nationality: rs 200"). Jaja, vi fikk nå i det minste gratis audioguide til turen, dvs høretelefoner og en lydspiller med en britisk stemme som kunne fortelle historiene bak palassets forskjellige deler.
Kort fortalt har palasset i Mysore vært hjemmet til den kongelige familien Wodeyar av og på siden 1300-tallet. Palasser har siden da vært både bygd og revet ned/skadet på annet vis. Det nåværende palasset ble bygget først i 1912 av engelskmannen Henry Irwin, etter at det forrige brant ned under et prinsessebryllup. Palasset kan med andre ord ikke skilte med allverdens historisk bakgrunn, men tar igjen med å være merkbart påkostet: Det er mye flott kunst innenfor palassets vegger, for ikke å snakke om veggene selv. Dessverre var ikke kamera (eller sko, for den saks skyld) lov inne i palasset, men tak og dører hadde noen utrolig fine treutskjæringer, og det var store haller med noen fantastiske malerier. Alt i alt var det et imponerende bygg.
Etter en lang vandring gjennom himmelblå saler og under fargerike glasstak var jeg kjempesulten. Etter en resultatløs rusletur rundt i Mysore på jakt etter souvenirbutikker (første gang siden jeg kom hit til India at jeg har hatt trøbbel med å finne souvenirbutikker! Vanligvis sliter jeg med å unngå souvenirselgere...), var jeg i det hele tatt litt lei. Og vips! Der var handlegaten fra lørdag kveld, med kafeen Cafe Coffee Day. Etter en fantastisk god kopp kaffe og en nydelig kanelbolle var humøret og energinivået på topp igjen og turen kunne gå videre. Etter en felles lunsj ble det en tur til en kjempestor bokhandel og et stort handlesenter for matvarer og andre hus-varer. Med sekken full av sjokolade og brus startet vi den lange turen tilbake til Vellore, en tur som altså først tok slutt halv ett natt til tirsdag.
Unødvendig å si at vi alle var ganske slitne til morran i dag!
Søndagen begynte med at Eirik og jeg forsov oss kraftig, og såvidt fikk med oss frokosten på hotellet. Etter en rolig formiddag på hotellet for vår del spiste vi pizza til lunsj før vi dro til zoologisk hage på ettermiddagen. Jeg har ikke vært i dyreparken siden jeg var ganske liten, så jeg syntes det første glimtet av giraffene ved inngangspartiet var kjempespennende! Det var både løver, tigre, ugler, flodhester, neshorn og elefanter der, og selv om den siste halvdelen av parken ble sett i høljeregn var det en veldig vellykket tur.
Til middag spiste vi et sted som het Tiger Trail, som reklamerte med levende lys og levende musikk (og høye priser!), og selv om lysene var elektriske og det ikke var noen musikk var maten så god at det gjorde opp for alt sammen. Eirik og jeg spiste den beste curryen vi har fått så langt i India, en kyllingcurry med saffran og kardemomme, akkurat passe sterk. Etter middag ble det kaffe på en koselig kafe som kunne tilby god kaffe av typen vi er vant til å få i Norge (cappuccino, espresso og kaffe mocha i stedet for "- Can I have a milk coffee, please, WITH NO SUGAR? - Indian coffee, madam? -Yes, milk coffee, indian coffe, but NO SUGAR, please." (Vent så på kaffen og kryss fingre og tær for at den ikke er den sukkereksplosjonen som ellers er synonymt med Indian coffee...) Svart kaffe er risikosport her, for der man i det hele tatt serverer det er den som regel bare det sterke konsentratet de blander med melken, bare blandet med vann i stedet. Resultatet blir veldig sterkt, og ofte søtt og rart. )
Mandag ble på mange måter en hektisk dag, siden det var så mange ting vi ikke hadde gjort og så kort tid til vi måtte tilbake til Vellore. Vi startet dagen ved Mysore Palass, der vi ble møtt med den nå ikke ukjente særprisen for turister ("Indian nationality: rs 20, Foreign nationality: rs 200"). Jaja, vi fikk nå i det minste gratis audioguide til turen, dvs høretelefoner og en lydspiller med en britisk stemme som kunne fortelle historiene bak palassets forskjellige deler.
Kort fortalt har palasset i Mysore vært hjemmet til den kongelige familien Wodeyar av og på siden 1300-tallet. Palasser har siden da vært både bygd og revet ned/skadet på annet vis. Det nåværende palasset ble bygget først i 1912 av engelskmannen Henry Irwin, etter at det forrige brant ned under et prinsessebryllup. Palasset kan med andre ord ikke skilte med allverdens historisk bakgrunn, men tar igjen med å være merkbart påkostet: Det er mye flott kunst innenfor palassets vegger, for ikke å snakke om veggene selv. Dessverre var ikke kamera (eller sko, for den saks skyld) lov inne i palasset, men tak og dører hadde noen utrolig fine treutskjæringer, og det var store haller med noen fantastiske malerier. Alt i alt var det et imponerende bygg.
Etter en lang vandring gjennom himmelblå saler og under fargerike glasstak var jeg kjempesulten. Etter en resultatløs rusletur rundt i Mysore på jakt etter souvenirbutikker (første gang siden jeg kom hit til India at jeg har hatt trøbbel med å finne souvenirbutikker! Vanligvis sliter jeg med å unngå souvenirselgere...), var jeg i det hele tatt litt lei. Og vips! Der var handlegaten fra lørdag kveld, med kafeen Cafe Coffee Day. Etter en fantastisk god kopp kaffe og en nydelig kanelbolle var humøret og energinivået på topp igjen og turen kunne gå videre. Etter en felles lunsj ble det en tur til en kjempestor bokhandel og et stort handlesenter for matvarer og andre hus-varer. Med sekken full av sjokolade og brus startet vi den lange turen tilbake til Vellore, en tur som altså først tok slutt halv ett natt til tirsdag.
Unødvendig å si at vi alle var ganske slitne til morran i dag!
 |
| Vårt første møte med dyreparken, og jeg var mektig imponert. Giraffer er skikkelig store!! (Alle bildene fra dyreparken untatt det av Eirik og Pernille er tatt av Pernille Ask) |
 |
| Hilsen fra India til Helge Helvig:) |
 |
| Og i skogen lusker en tiger... |
 |
| Super-bildemanipulering! Man skulle tro Eirik sto og klappet en liten elefant, - ikke sant? |
 |
| Det var til og med ekte løver der... |
 |
| Eirik og Pernille, søkkvåte etter parktur i regnvær. Mitt eneste bidrag til Zoo-bilderekka;) |
 |
| Mysore palass! |
 |
| Visstnok veldig typisk engelsk påvirkning dette med tigre i hagen. Veldig gøy for turister ihvertfall! |
 |
| Eirik og meg, bilde tatt mens vi går. Derav de halvkonsentrerte smilene. Vi ble samtidig fotografert av indiske forbipasserende. Det føles fortsatt veldig sært... |
 |
| Eirik hadde hatt skikkelig lyst til å kjøre med en hestevogn i helga, og tross min skepsis tok vi en liten tur mandag |
 |
| En bitteliten ponni, en 15 år gammel sjåfør og en sjanglete vogn. Hehe, det var faktisk gøy, og spennende nok til å huskes en stund! |
 |
| Les bildeteksten over, legg til travel trafikk i en av Mysores hovedgater og en ponni som ble litt stressa av trafikken rundt. Bekymra Lene? Kanskje litt... |
 |
| Eirik var ihvertfall veldig fornøyd, og det var egentlig jeg også, - etter at det hele hadde gått bra;) |
 |
| Her kommer "Kua i trafikken"-bilde nr 2! Denne holdt seg midt i veien, sånn at biler og busser kunne passere på hver sin side. |
 |
| Slitsom dag, men alt blir bedre av god kaffe og kanelboller!:) |
lørdag 6. november 2010
Dag 37 - Vellore-Mysore Nonstop
Kveldens innlegg kommer fra Hotel Parklane i Mysore, og for spesielt interesserte kan jeg fortelle at trådløs internett finnes her for 10 kroner timen... Dermed skal dere slippe et uendelig langt innlegg, for jeg har bare kjøpt meg en time:P
Turen hit gikk overraskende bra! Sjåføren er som sjåfører flest, mest opptatt av å komme frem. Så selv om vi hadde tenkt oss innom Bangalore for en lunsjpause på veien var det først en halvtime før vi kom fram at sjåføren kom på at vi kanskje ville ha en pause. Eirik og jeg klarte oss bra likevel, vi: En pose potetgull og 1,2 liter 7up på deling ga mer enn nok energi til seks timer i bil. Vel framme på hotellet spiste vi lunsj på hotellrestauranten før vi tok noen timers sovepause. På kvelden tok vi turen ut for å se på Mysore Palace, som er opplyst i helgene. Dessverre stengte det like etter at vi kom dit, så vi får ta turen tilbake dit i morgen. Da kunne jeg godt tenke meg en guidet tur i palasset på dagtid også, det var skikkelig fint!
Siden palasset stengte dro vi på en Exhibition, der de solgte allverdens rare ting. Eirik og jeg kjøpte bare en lommelykt, mens de andre fant seg litt av hvert. Deretter dro vi på en restaurant like ved hotellet der vi spiste "Andhran cooking". Jeg tror Sravanthi syns det var herlig å finne mat som smakte som hjemme. Til og med Christian likte maten!
Jeg gleder meg til å se mer av Mysore i morgen i dagslys. Diwali holder forresten fortsatt på, men nå er det bare noen raketter her og der, og det er egentlig bare koselig.
Turen hit gikk overraskende bra! Sjåføren er som sjåfører flest, mest opptatt av å komme frem. Så selv om vi hadde tenkt oss innom Bangalore for en lunsjpause på veien var det først en halvtime før vi kom fram at sjåføren kom på at vi kanskje ville ha en pause. Eirik og jeg klarte oss bra likevel, vi: En pose potetgull og 1,2 liter 7up på deling ga mer enn nok energi til seks timer i bil. Vel framme på hotellet spiste vi lunsj på hotellrestauranten før vi tok noen timers sovepause. På kvelden tok vi turen ut for å se på Mysore Palace, som er opplyst i helgene. Dessverre stengte det like etter at vi kom dit, så vi får ta turen tilbake dit i morgen. Da kunne jeg godt tenke meg en guidet tur i palasset på dagtid også, det var skikkelig fint!
Siden palasset stengte dro vi på en Exhibition, der de solgte allverdens rare ting. Eirik og jeg kjøpte bare en lommelykt, mens de andre fant seg litt av hvert. Deretter dro vi på en restaurant like ved hotellet der vi spiste "Andhran cooking". Jeg tror Sravanthi syns det var herlig å finne mat som smakte som hjemme. Til og med Christian likte maten!
Jeg gleder meg til å se mer av Mysore i morgen i dagslys. Diwali holder forresten fortsatt på, men nå er det bare noen raketter her og der, og det er egentlig bare koselig.
 |
| Imponerende lyssetting på palasset, satser på å kunne komme tilbake i morgen! |
 |
| Eirik syntes det var stilig å se hester i bybildet:) |
 |
| Indisk mat på indisk vis. Og fullt spiselig! |
 |
| Eirik spiser med hendene, og føler seg som en veldig proff indiafarer |
 |
| Kanskje ikke verdens roligste nabolag, men med hovedveien og palasset like ved bor vi i hvertfall sentralt nok. Og rommet er fint og rent:) |
fredag 5. november 2010
Dag 36 - Nasjonal fridag
Diwali er en nasjonal fridag, dermed er hele sykehuset bemannet på lik linje med norske sykehus første juledag (ville jeg tro). Forestill deg da at seks studenter tropper opp på kontoret til en av svært få ansvarlige leger på huset på første juledag og hevder å ha et undervisningsopplegg hele formiddagen, og at denne legen skal gi dem det. Legg i tillegg til at disse seks medisinstudentene ikke vet opp og ned på gynekologi og obstetrikk, og resultatet blir en fryktelig stresset overlege. Kort fortalt ble vi ikke veldig lenge på skolen i dag, bortsett fra Pernille og Rebecca som ble igjen for å vente på noen fødsler på labour room. De fikk til gjengjeld se to små barn komme til verden, og var veldig fornøyd med det.
Resten av dagen ble tilbrakt på Bergen House, bortsett fra middagen nå i kveld. Da tok vi autorickshawer ned til byen for å spise på restaurant, og plutselig satte jeg pris på at kinaputter ikke selges i Norge i stor skala. Her var nemlig hovedveiene fulle av dem, ved at både barn og voksne satte fyr på dem i veikanten. Jeg husker ikke om jeg har fortalt om den indiske trafikken, men den er i beste fall organisert kaos, der en god sjåfør kan manøvrere trygt hvis han er oppmerksom og har gode reflekser. De fleste sjåfører vi har vært borte i har vært veldig flinke, noe som har gitt opphav til teorien om at man må bli raskt god her for å overleve. Problemet i dag er at veikanten er en livsnødvendighet i et land der en tofeltsvei enten forbigående eller over tid blir en trefeltsvei, og der bussene kjører midt i veien slik at de mindre kilosterke trafikkantene blir presset ut i veikanten. Så når veikanten da er blitt avfyringsted for store sammenknyttede nøster med kinaputter blir trafikken straks litt skumlere. Vi så da også en moped som hadde kjørt av veien (?), antagelig på grunn av kombinasjonen forbikjøring/kinaputt. Det er kjempestilig med fyrverkeri overalt i byen, men jeg er i grunnen litt glad det bare er en gang mens vi er her...
Så til svaret på spørsmålet til onkel Tor! Vi er så heldige å bo på college campus, og huset vi bor i har relativt stabilt trådløst internett. Vi betaler cirka 65 kroner for en måneds internett. I dag var internett nede i en periode, men ellers har vi vært imponert over hvor stabilt det er (om ikke så veldig raskt...). Ute på helgetur har jeg hatt så flaks å få internett på hotellrommet, men ellers er jo det typiske perioder der det kan bli noen dagers pause i bloggingen.
Apropos helgetur er bil bestilt til i morgen tidlig, og turen går som sagt til Mysore. Vi blir der i tre dager, kommer tilbake mandag kveld. Jeg tar med pcen, så hvis hotellet holder det de lover på nettsiden skal det være internett på rommet, slik at jeg kan oppdatere litt underveis:)
God helg!
Resten av dagen ble tilbrakt på Bergen House, bortsett fra middagen nå i kveld. Da tok vi autorickshawer ned til byen for å spise på restaurant, og plutselig satte jeg pris på at kinaputter ikke selges i Norge i stor skala. Her var nemlig hovedveiene fulle av dem, ved at både barn og voksne satte fyr på dem i veikanten. Jeg husker ikke om jeg har fortalt om den indiske trafikken, men den er i beste fall organisert kaos, der en god sjåfør kan manøvrere trygt hvis han er oppmerksom og har gode reflekser. De fleste sjåfører vi har vært borte i har vært veldig flinke, noe som har gitt opphav til teorien om at man må bli raskt god her for å overleve. Problemet i dag er at veikanten er en livsnødvendighet i et land der en tofeltsvei enten forbigående eller over tid blir en trefeltsvei, og der bussene kjører midt i veien slik at de mindre kilosterke trafikkantene blir presset ut i veikanten. Så når veikanten da er blitt avfyringsted for store sammenknyttede nøster med kinaputter blir trafikken straks litt skumlere. Vi så da også en moped som hadde kjørt av veien (?), antagelig på grunn av kombinasjonen forbikjøring/kinaputt. Det er kjempestilig med fyrverkeri overalt i byen, men jeg er i grunnen litt glad det bare er en gang mens vi er her...
Så til svaret på spørsmålet til onkel Tor! Vi er så heldige å bo på college campus, og huset vi bor i har relativt stabilt trådløst internett. Vi betaler cirka 65 kroner for en måneds internett. I dag var internett nede i en periode, men ellers har vi vært imponert over hvor stabilt det er (om ikke så veldig raskt...). Ute på helgetur har jeg hatt så flaks å få internett på hotellrommet, men ellers er jo det typiske perioder der det kan bli noen dagers pause i bloggingen.
Apropos helgetur er bil bestilt til i morgen tidlig, og turen går som sagt til Mysore. Vi blir der i tre dager, kommer tilbake mandag kveld. Jeg tar med pcen, så hvis hotellet holder det de lover på nettsiden skal det være internett på rommet, slik at jeg kan oppdatere litt underveis:)
God helg!
torsdag 4. november 2010
Dag 35 - Diwalifest
Diwali, eller Deepavali som det også kalles her, starter egentlig i morgen for så å vare i fem dager. Likevel var det en Diwalifest her på campus i kveld, kanskje slik at studenter/ansatte som reiser bort i høytiden fortsatt kan få den med seg? Uansett; Diwali er en lysfest, og ble derfor feiret med masse levende lys og fyrverkeri. Mer om det senere.
Jeg har prøvd å lese meg litt opp på hva Diwali egentlig dreier seg om. Det jeg har funnet tyder faktisk på at det dreier seg om forskjellige ting for forskjellige folk, avhengig av hva de tror på og hvor de bor. Historien jeg hadde hørt før festen i dag var at Diwali feires til minne om at Rama, Vishnus syvende avatar (formen guden har tatt når han kom til jorden), kom tilbake etter 14 års eksil og beseiret en demonkonge. Da han kom tilbake til hovedstaden sin hadde innbyggerne der tent lys, derav Lysfest under Diwali. Under talen i dag forsto jeg at det kanskje ikke var så enkelt. Legen som holdt talen nevnte Lakshmi-puja, og wikipedia kan i den anledning fortelle at mange feirer Lakshmis giftemål med Vishnu under Diwali. Som om ikke der var nok har også jainer og sikher sine egne grunner til å feire under Diwali.
I grove trekk har jeg likevel forstått det som at Diwali er en viktig familietid i India, et typisk tidspunkt der familie kan komme langveisfra for å treffe sine kjære. Jeg skal ikke sammenligne det unødvendig med julefeiring (siden de to ellers er veldig ulike), men familietid og egne Coca Cola-kampanjer i forbindelse med Diwali er jo forsåvidt likt.
Tilbake til dagens fest! Vi startet i auditoriet med tale, lystenning og mange, mange danseshow. Samtlige i en eller annen Bollywoodstil, og med masse energi. Jeg tror det var de to nyeste kullene medisinstudenter som danset, og selv om det naturlig nok var varierende kvalitet, var det generelt sett veldig imponerende. Etter mye dans flyttet vi ut til et uteområde med musikk, matservering og dansegulv, godt dekorert av masse lys, levende og elektriske. Vi hadde akkurat funnet oss noen plaststoler da Eirik ble overtalt (!) av en arrangør til at vi alle skulle være med å danse. På det tidspunktet var dansegulvet tomt, men utstyrt med to pinner (til lyd- og synseffekt) ble vi alle sammen med ut på gulvet. Det var ikke helt enkelt (koordinerte arm- og benbevegelser til rask musikk er sjelden det...), og jeg tror vi var god underholdning for publikum, men det var egentlig ganske moro. Og tilslutt fikk vi til noen av de enklere bevegelsene:)
Etter dans og musikk var det fyrverkeri. Jeg har aldri egentlig vært noe særlig redd for fyrverkeri, men i dag skal jeg innrømme at jeg var litt skvetten. Til at alle involverte var helt edru var det fryktelig lite kontroll på oppskytinga (igjen minnes jeg på at India er litt annerledes... Håndholdte raketter er in - Vernebriller finnes ikke), men på god avstand og bak Eiriks rygg var det greit likevel. Også fikk vi stjerneskudd!!
Kort oppsummert dagen i dag (første skoledag denne uka for meg):
Før lunsj, Operasjonsavdeling/sengepost. Jeg fikk testet hvor godt jeg taklet å se ubehagelige ting, og lærte å kjenne etter kreftsvulster og forstørret thyroideakjertel. Eirik fikk kjenne på hvorfor man ikke bør sovne halv tre før en tidlig skoledag, og alle syntes det var veldig varmt ute (og inne).
I lunsjpausen: Eirik og jeg tok turen innom Bible Book Fair på sykehusområdet der de hadde mye forskjellig. Tilsammen kjøpte vi tre forskjellige Bibler.
Etter lunsj: Opplegg på CHAD, der vi hadde kroniske sykdommer som tema, med spesielt fokus på KOLS og utspørringer etter ting vi ikke kunne... Det vil si: Vi har nok kunnet noe av det til eksamen en gang, men så har det blitt kategorisert vekk til "slå opp i læreboka ved behov". Likevel kunne vi jo noe, og mer enn legen fikk med seg (riktige svar forsvinner visst oftere bort i språkforvirring enn gale), så egentlig var vi ganske fornøyd. Selv om legen presterte å spørre hva vi gjorde i 6 år på medisinstudiet i Norge, i India tar det bare 4,5. Noe jeg syns er imponerende, men kanskje ikke så veldig fristende...
Jeg har prøvd å lese meg litt opp på hva Diwali egentlig dreier seg om. Det jeg har funnet tyder faktisk på at det dreier seg om forskjellige ting for forskjellige folk, avhengig av hva de tror på og hvor de bor. Historien jeg hadde hørt før festen i dag var at Diwali feires til minne om at Rama, Vishnus syvende avatar (formen guden har tatt når han kom til jorden), kom tilbake etter 14 års eksil og beseiret en demonkonge. Da han kom tilbake til hovedstaden sin hadde innbyggerne der tent lys, derav Lysfest under Diwali. Under talen i dag forsto jeg at det kanskje ikke var så enkelt. Legen som holdt talen nevnte Lakshmi-puja, og wikipedia kan i den anledning fortelle at mange feirer Lakshmis giftemål med Vishnu under Diwali. Som om ikke der var nok har også jainer og sikher sine egne grunner til å feire under Diwali.
I grove trekk har jeg likevel forstått det som at Diwali er en viktig familietid i India, et typisk tidspunkt der familie kan komme langveisfra for å treffe sine kjære. Jeg skal ikke sammenligne det unødvendig med julefeiring (siden de to ellers er veldig ulike), men familietid og egne Coca Cola-kampanjer i forbindelse med Diwali er jo forsåvidt likt.
Tilbake til dagens fest! Vi startet i auditoriet med tale, lystenning og mange, mange danseshow. Samtlige i en eller annen Bollywoodstil, og med masse energi. Jeg tror det var de to nyeste kullene medisinstudenter som danset, og selv om det naturlig nok var varierende kvalitet, var det generelt sett veldig imponerende. Etter mye dans flyttet vi ut til et uteområde med musikk, matservering og dansegulv, godt dekorert av masse lys, levende og elektriske. Vi hadde akkurat funnet oss noen plaststoler da Eirik ble overtalt (!) av en arrangør til at vi alle skulle være med å danse. På det tidspunktet var dansegulvet tomt, men utstyrt med to pinner (til lyd- og synseffekt) ble vi alle sammen med ut på gulvet. Det var ikke helt enkelt (koordinerte arm- og benbevegelser til rask musikk er sjelden det...), og jeg tror vi var god underholdning for publikum, men det var egentlig ganske moro. Og tilslutt fikk vi til noen av de enklere bevegelsene:)
Etter dans og musikk var det fyrverkeri. Jeg har aldri egentlig vært noe særlig redd for fyrverkeri, men i dag skal jeg innrømme at jeg var litt skvetten. Til at alle involverte var helt edru var det fryktelig lite kontroll på oppskytinga (igjen minnes jeg på at India er litt annerledes... Håndholdte raketter er in - Vernebriller finnes ikke), men på god avstand og bak Eiriks rygg var det greit likevel. Også fikk vi stjerneskudd!!
Kort oppsummert dagen i dag (første skoledag denne uka for meg):
Før lunsj, Operasjonsavdeling/sengepost. Jeg fikk testet hvor godt jeg taklet å se ubehagelige ting, og lærte å kjenne etter kreftsvulster og forstørret thyroideakjertel. Eirik fikk kjenne på hvorfor man ikke bør sovne halv tre før en tidlig skoledag, og alle syntes det var veldig varmt ute (og inne).
I lunsjpausen: Eirik og jeg tok turen innom Bible Book Fair på sykehusområdet der de hadde mye forskjellig. Tilsammen kjøpte vi tre forskjellige Bibler.
Etter lunsj: Opplegg på CHAD, der vi hadde kroniske sykdommer som tema, med spesielt fokus på KOLS og utspørringer etter ting vi ikke kunne... Det vil si: Vi har nok kunnet noe av det til eksamen en gang, men så har det blitt kategorisert vekk til "slå opp i læreboka ved behov". Likevel kunne vi jo noe, og mer enn legen fikk med seg (riktige svar forsvinner visst oftere bort i språkforvirring enn gale), så egentlig var vi ganske fornøyd. Selv om legen presterte å spørre hva vi gjorde i 6 år på medisinstudiet i Norge, i India tar det bare 4,5. Noe jeg syns er imponerende, men kanskje ikke så veldig fristende...
 |
| Fra en av mange fargerike danseopptredener i kveld |
 |
| Mange lys og stort dansegulv! |
 |
| Stilig design midt på gulvet i lokalet. Det er noe finkornet noe som er ordnet i mønster, det er ikke malt/tegnet på gulvet. |
 |
| Stjerneskudd! Vi fikk også utdelt noen!:) |
 |
| Eirik og meg rett før vi dro tilbake til Bergen House. Hvis du synes jeg ser litt stressa ut har du nok ganske rett... |
Abonner på:
Innlegg (Atom)