Dag 40-41 Misjonssykehuset Scudder Memorial og operasjon

Da jeg var ferdig med gårsdagens innlegg om Mysore var det så sent at det ikke nyttet komme med noen oppdatering på skolefronten. Den kommer her:

Gårsdagen begynt som sagt alt for tidlig tatt i betraktning hvor sent vi kom hjem natta før. Eirik og jeg forsov oss og betalte for det med å spise henholdsvis Choco Pops tørt og havrekjeks til frokost. Dagens program foregikk i Ranipet, en times kjøring herfra, ved Scudder Memorial Hospital.

CMC ble startet av dr Ida Scudder, en amerikansk lege fra en stor misjonærfamilie. Onkelen hennes startet dette sykehuset i Ranipet i 1866, 40 år før Ida Scudder startet CMC. Men mens CMC vokste seg til et kjempestort medisinsk senter er SMH nå et lite misjonssykehus med få leger og mangel på ressurser, selv om lokalene vitner om en tidligere storhetstid. Nettsiden forteller om 227 sengeplasser, men i praksis er det bare en av de mange avdelingene nevnt i teksten som er aktiv. De har ganske god ekspertise på ortopedi, men har for eksempel ingen leger til barneavdelingen og en besøkende gynekolog bare en dag i uka. De har en hudlege, en øyelege og noen uspesialiserte leger, ikke nok til å kunne ha sengeposter til pasienter med behov utover det man kan dekke i poliklinikken. Det var trist å se hele avdelinger stå tomme, når man vet at det ikke er på grunn av mangel på behov i befolkningen.

Likevel har de to operasjonssaler, som i utgangspunktet brukes til ortopediske operasjoner og keisersnitt. Vi var satt opp til å se en operasjon, som viste seg å være en trafikkulykke der pasienten hadde brukket leggen. Siden vi ennå ikke har startet med kliniske fag i Norge var det den første operasjonen vi så, og vi syntes det var veldig spennende. Jeg skal spare dere for detaljene, men kan si så mye som at pasienten ble trillet ut med mye metallutstyr inne i beinet, og at jeg forstår hvorfor ortopedi ofte appellerer til menn (det gikk hardt for seg når ting skulle settes på plass!). Vi ble alle overbevist om at det ikke er noe vits i å brekke beinet, om det er sånt som skal til for å få fikset det.

I dag har vi hatt en mer typisk CMC-dag der vi leste oss opp på journalene til pasienter med typiske tropesykdommer, og et veldig interessant foredrag om akutt feber. Jeg tygde ved en feil masse chilli til lunsj (pass opp for rød saus med klumper!), men hadde normal smakssans igjen bare en halvtime senere;)