70 dager i India: Dag 42-43 - RUHSA og Plastisk kirurgi

Husker dere jeg fortalte om RUHSA, Rural Unit for Health and Social Affairs? Da vi besøkte dem tidligere fikk vi se sykehuset, mobil klinikk og barnehage/daghjem for eldre. I går var vi der ute igjen, denne gangen utelukkende for å lære mer om det sosiale arbeidet de har drevet.

Punkt en på programmet var "Biogas plants", anlegg bygget på privatpersoners gårder der de kan bruke kumøkk og vann til å danne biogass, som deretter blir ledet inn til kjøkkenet til bruk til matlaging. Prinsippet var egentlig ganske enkelt og genialt, eneste problemet var at det forutsetter en del kyr for å kunne fylle en sånn tank med nok kumøkk til å danne nok gass til en families dagsbehov.
Deretter var det en klesfabrikk som fulgte Fairtrade-reglene, der arbeidernes rettigheter var tydelig prioritert. Det var egentlig ganske koselig der, med store lokaler med stort grøntareale og mye håndarbeid. Man blir jo sliten av sånt også, men jeg syntes det så koselig ut jeg, når det satt tre damer og skravlet mens de klipte og sydde på dekor på klærne.
Sist, men ikke minst tok vi en tur til et slags meieri der de laget milk khova; det søte stoffet som blir igjen når det meste av melken er fordampet. Den er grunnlaget for mye av indiske søtsaker, og det var faktisk veldig godt! Arbeidet i seg selv virket ganske slitsomt der de sto over glovarme, kokende kar med melk, men de så ut til å være veldig dyktige til jobben sin.

I dag var vi tilbake på CMC igjen, og var satt opp på Burns Unit. Jeg grudde meg veldig før vi kom, for jeg har aldri helt turt stole på meg selv når det kommer til store åpne sår og alvorlige skader. Vi fikk en skikkelig brå start på dagen med en sånn "så ille kan det være"-bilderekke på lysbildeshow. Da vi kom ned på avdelingen gikk det for min del mye bedre, når man møter pasientene blir det hele satt i et helt annet perspektiv... Det viste seg at vi var satt på Avdelingen for rekonstruktiv kirurgi, og den neste forelesningen dreide seg om Filiariasis, der det dannes store væskesamlinger (som regel) i bena fordi drenasjesystemet til beinet er ødelagt av en bitteliten orm. Når skaden først har skjedd kan man ikke fikse det, men man kan operere for å gjøre beinet mest mulig brukelig (hvis noen har hørt om elefantiasis er det samme sak bare når det har kommet så langt at beinet har fått et elefantaktig preg). Det er noen triste greier for de som får det (det er verken veldig pent eller veldig praktisk), og WHO har bestemt at vi skal prøve å gjøre verden fri for dette problemet innen 2020.

Etter lunsj satt Sravanthi, Eirik og jeg sammen med en av legene på avdelingen og så på poliklinikktimene. Det var en veldig hyggelig lege, som innimellom konsultasjonene ga oss filosofi-foredrag. Alt i alt var vi veldig fornøyd med dagen:)

Denne helgen blir tilbrakt her i Vellore, Eirik og jeg må jobbe på oppgaven vår! I tillegg er planen å se fortet i Vellore på lørdag (visstnok et godt eksempel på Indias fredelige sameksistens mellom religionene, det skal være et tempel, en moske og en kirke innenfor fortets murer), og på søndag skal vi spise lunsj hos sekretæren på IDTRC. Nå begynner forresten temperaturen her nede og hjelpe seg, jeg tror vi ligger på litt under 30 grader i skyggen. Så selv om sola fortsatt er forferdelig varm begynner det i hvertfall å bli ganske levelig i skyggen!