Etter over ett døgn på reisefot kom vi tilbake til Bergen fredag ettermiddag. Eirik og jeg fikk skrevet ferdig oppgaven på flyplassen i Chennai i god tid, og etter maaange timer utenfor innskjekkingsområdet i Chennai fulgte flere timer med venting på det ganske forsinkede flyet vårt. Klokka tre om natta indisk tid fikk vi omsider komme om bord i flyet, og så startet en ti-timers flytur til Frankfurt. I Frankfurt var det nok en forsinkelse, men klokken to fredag kom vi fram. Det gjorde ikke bagasjen vår. Det viste seg at den hadde blitt igjen i Frankfurt... Egentlig gjorde ikke det noe særlig, tenk på alle de innlandsflyene vi tok i India, og hvor dumt det hadde vært om bagasjen ble igjen på noen av dem! Her hadde vi jo alt vi trengte i leiligheten, og souvenirene og de indiske klesplaggene kunne vi jo alltids vente på.
Nå har vi fått bagasjen vår, og har begynt å venne oss til den lettvinte tilværelsen i Norge igjen. Drikkevann rett fra springen og kaffetrakter er fine ting;) Vi har spist klementiner, drukket julebrus, tent adventslysene og hatt en nydelig middag med biff og Eiriks fløtegratinerte poteter; alle ting vi har savnet de siste ukene. Det er kaldt i Norge, men siden det er desember føles det egentlig helt riktig.
Det har vært en kjempebra tur og det er ting jeg allerede vet jeg kommer til å savne fra India, men det er fint å være hjemme igjen også.
Det har vært fint å kunne skrive blogg mens vi har vært borte, og veldig koselig å vite at familie og venner har fulgt med:) Gleder meg til å se folk igjen til jul og til våren!
Stor klem fra Lene og Eirik:)
søndag 12. desember 2010
onsdag 8. desember 2010
Dag 69 - Visakhapatnam: Sari-shopping, indisk bryllup og mer oppgaveskriving
De siste dagene har jeg altså vært i Visakhapatnam, hos Sravanthis besteforeldre. Vi kom søndag kveld, etter å ha hatt en fantastisk ettårsfeiring for Eirik og meg lørdag. Vi spiste (lørdag) på en stilig restaurant ved vannkanten til en stor innsjø i Hyderabad, og fikk veldig god mat. Maten var ganske dyr etter indisk standard (ca 200 kr for middag for to), men det er ikke hver dag man feirer, og der er ikke hver dag jeg smaker and for første gang! Før vi spiste spilte vi airhockey på Eat Street, et område med en rekke restauranter og en liten tivolipark for barn. Det var veldig gøy og masse herlig stemning med glade barn og familier lørdag kveld.
Søndag skulle vi ut til et marked, der man visstnok kunne få kjøpt alt fra kjøkkenutstyr til perler. Vi sto tidlig opp, fant oss en auto og kjørte i vei. Jeg syntes autosjåføren virket tvilsom, og ettersom autoen tok oss lenger og lenger fra der vi skulle være og langt ut til Hyderabads forsteder, ble tvilen bekreftet. Med et mentalt kart i hodet var det litt surt å bli satt av i helt feil del av byen (faktisk i helt feil by! Vi ble satt av i utkanten av Secunderabad, tvillingbyen til Hyderabad). Sjåføren svingte etter en liten halvtimes kjøring inn til veikanten ved et veikryss in the middle of nowhere og konstaterte at jo, her var markedet vi hadde spurt etter. Med Lonely Planet-kartet frisk i minne protesterte jeg kraftig, og da jeg nevnte Charminar, et landemerke nær markedet, var han direkte oppgitt. Det var jo 20 kilometer unna, og i en helt annen retning! Nettopp... I stedet for å tilby oss en tur dit i stedet tok han i mot pengene sine og kjørte av sted.
Heldigvis, før vi rakk bli fortvilet over denne litt kjipe situasjonen, kom en hyggelig mann bort og sa at buss 8R gikk helt til Charminar, så den kunne vi ta for bare 20 rupees (3 kr). Vi ble vist busstoppet, og begynte å vente. Siden vi skulle ta flyet til Vizag den kvelden var vi litt stressa sånn rent tidsmessig, så Eirik spurte en dame når bussen skulle komme. Hun kunne fortelle at den akkurat hadde gått og at det kunne ta litt tid før det kom en ny. Vi gikk for å spørre en autosjåfør om han kunne kjøre oss, men han påpekte bare at det ville være mye billigere å ta buss 8R. Det var veldig omtenksomt sagt, på en litt frustrerende måte. Mens vi sto og lurte på hva vi skulle gjøre, kom en annen mann bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Da vi sa vi skulle til Charminar og hadde litt dårlig tid sa han at en auto nok ville koste hele 200 rupees siden det var så langt. Vi tenkte at det fikk vi heller ta oss råd til og snudde oss mot en annen autosjåfør. Mannen vi nettopp hadde snakket med kom bort og sa at han ville snakke med sjåføren for å sikre at vi fikk en fornuftig pris, og forhandlet frem en pris på 170 rupees (etter min geografi- og autotakstkunnskap en helt OK pris). I det vi holdt på å takke ja til autoen kom dama Eirik hadde snakket med tidligere løpende mot oss i full fart og ropte at buss 8R var på vei forbi! Rørt av engasjementet takket vi mannen og autosjåføren for innsatsen og spurtet bort til bussen. Beklager folkens, jeg tror det er det lengste avsnittet jeg har skrevet om noe så dagligdags som fem minutter på et busstopp, men jeg ble imponert over hvor hjelpsomme alle disse menneskene var. Jeg har funnet ut at jeg likte Hyderabad:)
Selve markedet fikk vi sett lite av, vi nådde såvidt fram til Charminar før vi måtte finne oss en auto tilbake til hotellet. Etter en superrask lunsj på hotellrommet (Chicken manchurian, french fries, chicken fried rice - go, go, go!!!) skyndet vi oss ned til resepsjonen for å sjekke ut. Kjempemette satte vi oss i bilen og kjørte (les; ble kjørt) til flyplassen. Der fikk Eirik visstnok verdens beste kakao, og vi fikk jobbet litt på oppgaven før vi gikk til gaten vår. Flyet var forsinket, så vi fikk en halvtimes tid til å høre på julemusikk på mp3-spilleren. I nesten 30 grader var det ganske spesielt, men veldig koselig.
Fremme i Visakhapatnam var det veldig hyggelig å se Sravanthi og Christian igjen, og leiligheten til besteforeldrene hennes er kjempekoselig! Det var fint å være i noens hjem, etter så mye tid på hoteller og midlertidige bosteder. Bergen House var komfortabelt, men ingenting slår et hjem med familiebilder på veggene og troll fra Norge i skapene;)
Mandag gikk for en stor del med til oppgaveskriving og jobbing, mens tirsdag ble den store shoppedagen. Jeg kjøpte en sari og stoff til en punjabi dress til meg (det er de draktene dere har sett oss gå med på bildene. Jeg har ikke helt klart å bli klok på hva de heter, noen har kalt dem punjabi dresses, andre salwar kameez... men jeg tror det er samme sak), og til en til mamma. Åh, også kjøpte jeg meg bangles, så mange at Eirik lurer fælt på hvordan jeg har tenkt å frakte dem hjem til Norge (vi går allerede nesten over maks bagasjevekt)...
I dag tok vi først turen til skredderen, der en superstresset mann tok mål av meg og skrev ned målene jeg fikk fra mamma. Han snakket hele tiden rasende fort på telugo, og sammen med Sravanthi (og meg de få gangene jeg rakk få en oversettelse av spørsmålet hans før han krevde et svar) fant han ut hvordan draktene våre skulle sys. Jeg er veldig spent på resultatet.
I kveld ble vi med besteforeldrene til Sravanthi i et bryllup! Det var kjempestilig, masse folk og mye forskjellig symbolsk opplegg som skulle gjennomføres før de to endelig kunne kalles gift. Vi så først seremonien på storskjerm et stykke unna selve begivenheten, men spurte om ikke vi kunne gå bort å se på scenen der det hele foregikk. Overraskende nok førte dette (tilsynelatende uskyldige) spørsmålet til at vi ble tatt med opp på scenen, og plassert rett bak bruden og foreldrene hennes. Her fikk vi se det hele fra "første rad" mens kokosnøtter (symboliserer fruktbarhet), bananklaser (well-being) og en paraply ble gitt fra bak scenen til brudens familie, deretter til brudgommens familie og til sist til en seremonimann (jeg fikk ikke med meg hvem/hva/hvorfor på noe særlig av det som skjedde, men det var veldig stilig å se!).
Det var veldig sært med all den oppmerksomheten vi fikk som utlendinger, særlig fra barna. Mange ville vite navnet og håndhilse, og vi fikk mange nysgjerrige barn etter oss når vi gikk rundt før og etter seremonien. Vi ble til og med bedt om å stille opp på bilder:P
Resten av kvelden skal brukes til pakking og rydding, mens oppgaven nok blir ferdigskrevet på en internettkafe i Chennai. Vi er ikke så bekymret, det er bare litt igjen, og vi har åtte timer i Chennai fra vi lander til vi skal sjekke inn på flyet hjem;)
Søndag skulle vi ut til et marked, der man visstnok kunne få kjøpt alt fra kjøkkenutstyr til perler. Vi sto tidlig opp, fant oss en auto og kjørte i vei. Jeg syntes autosjåføren virket tvilsom, og ettersom autoen tok oss lenger og lenger fra der vi skulle være og langt ut til Hyderabads forsteder, ble tvilen bekreftet. Med et mentalt kart i hodet var det litt surt å bli satt av i helt feil del av byen (faktisk i helt feil by! Vi ble satt av i utkanten av Secunderabad, tvillingbyen til Hyderabad). Sjåføren svingte etter en liten halvtimes kjøring inn til veikanten ved et veikryss in the middle of nowhere og konstaterte at jo, her var markedet vi hadde spurt etter. Med Lonely Planet-kartet frisk i minne protesterte jeg kraftig, og da jeg nevnte Charminar, et landemerke nær markedet, var han direkte oppgitt. Det var jo 20 kilometer unna, og i en helt annen retning! Nettopp... I stedet for å tilby oss en tur dit i stedet tok han i mot pengene sine og kjørte av sted.
Heldigvis, før vi rakk bli fortvilet over denne litt kjipe situasjonen, kom en hyggelig mann bort og sa at buss 8R gikk helt til Charminar, så den kunne vi ta for bare 20 rupees (3 kr). Vi ble vist busstoppet, og begynte å vente. Siden vi skulle ta flyet til Vizag den kvelden var vi litt stressa sånn rent tidsmessig, så Eirik spurte en dame når bussen skulle komme. Hun kunne fortelle at den akkurat hadde gått og at det kunne ta litt tid før det kom en ny. Vi gikk for å spørre en autosjåfør om han kunne kjøre oss, men han påpekte bare at det ville være mye billigere å ta buss 8R. Det var veldig omtenksomt sagt, på en litt frustrerende måte. Mens vi sto og lurte på hva vi skulle gjøre, kom en annen mann bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Da vi sa vi skulle til Charminar og hadde litt dårlig tid sa han at en auto nok ville koste hele 200 rupees siden det var så langt. Vi tenkte at det fikk vi heller ta oss råd til og snudde oss mot en annen autosjåfør. Mannen vi nettopp hadde snakket med kom bort og sa at han ville snakke med sjåføren for å sikre at vi fikk en fornuftig pris, og forhandlet frem en pris på 170 rupees (etter min geografi- og autotakstkunnskap en helt OK pris). I det vi holdt på å takke ja til autoen kom dama Eirik hadde snakket med tidligere løpende mot oss i full fart og ropte at buss 8R var på vei forbi! Rørt av engasjementet takket vi mannen og autosjåføren for innsatsen og spurtet bort til bussen. Beklager folkens, jeg tror det er det lengste avsnittet jeg har skrevet om noe så dagligdags som fem minutter på et busstopp, men jeg ble imponert over hvor hjelpsomme alle disse menneskene var. Jeg har funnet ut at jeg likte Hyderabad:)
Selve markedet fikk vi sett lite av, vi nådde såvidt fram til Charminar før vi måtte finne oss en auto tilbake til hotellet. Etter en superrask lunsj på hotellrommet (Chicken manchurian, french fries, chicken fried rice - go, go, go!!!) skyndet vi oss ned til resepsjonen for å sjekke ut. Kjempemette satte vi oss i bilen og kjørte (les; ble kjørt) til flyplassen. Der fikk Eirik visstnok verdens beste kakao, og vi fikk jobbet litt på oppgaven før vi gikk til gaten vår. Flyet var forsinket, så vi fikk en halvtimes tid til å høre på julemusikk på mp3-spilleren. I nesten 30 grader var det ganske spesielt, men veldig koselig.
Fremme i Visakhapatnam var det veldig hyggelig å se Sravanthi og Christian igjen, og leiligheten til besteforeldrene hennes er kjempekoselig! Det var fint å være i noens hjem, etter så mye tid på hoteller og midlertidige bosteder. Bergen House var komfortabelt, men ingenting slår et hjem med familiebilder på veggene og troll fra Norge i skapene;)
Mandag gikk for en stor del med til oppgaveskriving og jobbing, mens tirsdag ble den store shoppedagen. Jeg kjøpte en sari og stoff til en punjabi dress til meg (det er de draktene dere har sett oss gå med på bildene. Jeg har ikke helt klart å bli klok på hva de heter, noen har kalt dem punjabi dresses, andre salwar kameez... men jeg tror det er samme sak), og til en til mamma. Åh, også kjøpte jeg meg bangles, så mange at Eirik lurer fælt på hvordan jeg har tenkt å frakte dem hjem til Norge (vi går allerede nesten over maks bagasjevekt)...
I dag tok vi først turen til skredderen, der en superstresset mann tok mål av meg og skrev ned målene jeg fikk fra mamma. Han snakket hele tiden rasende fort på telugo, og sammen med Sravanthi (og meg de få gangene jeg rakk få en oversettelse av spørsmålet hans før han krevde et svar) fant han ut hvordan draktene våre skulle sys. Jeg er veldig spent på resultatet.
I kveld ble vi med besteforeldrene til Sravanthi i et bryllup! Det var kjempestilig, masse folk og mye forskjellig symbolsk opplegg som skulle gjennomføres før de to endelig kunne kalles gift. Vi så først seremonien på storskjerm et stykke unna selve begivenheten, men spurte om ikke vi kunne gå bort å se på scenen der det hele foregikk. Overraskende nok førte dette (tilsynelatende uskyldige) spørsmålet til at vi ble tatt med opp på scenen, og plassert rett bak bruden og foreldrene hennes. Her fikk vi se det hele fra "første rad" mens kokosnøtter (symboliserer fruktbarhet), bananklaser (well-being) og en paraply ble gitt fra bak scenen til brudens familie, deretter til brudgommens familie og til sist til en seremonimann (jeg fikk ikke med meg hvem/hva/hvorfor på noe særlig av det som skjedde, men det var veldig stilig å se!).
Det var veldig sært med all den oppmerksomheten vi fikk som utlendinger, særlig fra barna. Mange ville vite navnet og håndhilse, og vi fikk mange nysgjerrige barn etter oss når vi gikk rundt før og etter seremonien. Vi ble til og med bedt om å stille opp på bilder:P
Resten av kvelden skal brukes til pakking og rydding, mens oppgaven nok blir ferdigskrevet på en internettkafe i Chennai. Vi er ikke så bekymret, det er bare litt igjen, og vi har åtte timer i Chennai fra vi lander til vi skal sjekke inn på flyet hjem;)
 |
| Eirik med frokost søndag morgen: Donut, vaffel, omelett, kylling og frukt. God start på dagen:) |
 |
| Charminar! Dette store byggverket er en moske, bygget i 1591, og har fått navnet sitt fordi den har fire minareter (tårn) |
 |
| I India går strømmen når du minst venter det, og flittige studenter som jobber med oppgaver om kvelden må nøye seg med lommelykter som leselys;) |
 |
| Under bryllupsseremonien i dag var bruden og brudgommen skjult fra hverandre helt til de var ordentlig gift. |
 |
| Her har det gått bare noen sekunder siden de la hendene sine på hodene til hverandre (med et blad med en symbolsk blanding i) og ble ordentlig gift. Til stor jubel og konfetti! |
 |
| Sravanthis bestefar, Christian, jeg og Sravanthi i bryllupet |
 |
| Dette er laget av mat. Stilig, er det ikke? |
lørdag 4. desember 2010
Dag 65 - Oppdatering (omsider)
Jeg beklager den store mangelen på oppdateringer i det siste. Rent bortsett fra dårlig internett den siste uka har Eirik og jeg det veldig bra, og sitter for øyeblikket på hotellrommet vårt i Hyderabad og jobber hardt med oppgaven vår som skal leveres torsdag.
Goa var en herlig ferietur fra alt vi har syntes var stressende med Indiaturen vår. Hotellet var veldig behagelig, med hyggelige ansatte og to svømmebassenger rett utenfor. Tre av fire dager i Goa ble hovedsakelig tilbrakt på hotellet, med lange timer ved (og i!) bassenget i varmen. Det var nydelig å bruke de 30 varmegradene til noe en nordmann synes er fornuftig; først steke seg varm i sola og deretter kjøle seg ned i bassenget. Vi hadde noen fullstendig uproduktive, men nydelige dager.
Den nest siste dagen vår i Goa bestemte vi oss for at det var på tide å oppleve litt, og leide to scootere. Jeg var kjempeskeptisk, men veiene var ganske rolige etter indisk standard, og Eirik og Christian kjørte godt. (Jeg satt bakpå Eiriks scooter). Likevel, på oppfordring fra undertegnede måtte guttene holde et rolig tempo på 30-40 kmt, selv om Christian på et tidspunkt testet scooteren til å være god for minst 60. Veiene her er såpass hullete og fulle av dyr og uforutsigbare mennesker og kjøretøy at 40 kmt nok er den mest forsvarlige makshastigheten uansett. For de i familien som kjenner til Nissedalsheia: Tenk dere en dobbelt så bred vei, men stedvis minst like humpete som veien der kan være, og full av kyr, motorsykler, lastebiler og lignende. Siden vi var to på scooteren hadde vi følgende ansvarsfordeling: Eirik tok seg av kjøringen og de store hindringene i veien (dyr, mennesker og kjøretøy), mens jeg hadde hovedansvar for potholes og ondskapsfullt plasserte fartsdumper (av typen som fort kan ødelegge en bil hvis kjørt over i noe raskere fart enn gåfart. I følge Eirik verre enn de verste i Sandnes, og ikke sjelden plassert rett bak en sving og med tre på rad).
Uansett, scooterturen gikk kjempebra, og det var herlig med frisk luft i varmen. Vi kjørte ut for å se noen av strendene som lå litt lenger fra hotellene fyllt med britiske og russiske charterturister, og tilbrakte flere timer på Anjuna beach. Her ble vi møtt med relativt heftige salgsteknikker, men var fornøyd med at vi ikke lenger blir så stresset av alle selgerne som vi ble tidligere på turen vår. Vi solte oss, og Eirik og jeg tilbrakte mye tid i vannet, som var varmt og fullt av akkurat passe store bølger. Klok av skade tilbrakte jeg de siste tre dagene av Goa-besøket med solhatt, solfaktor 50 og langermet skjorte, så selv om jeg ikke har blitt noe særlig solbrent, er det heller ikke tegn til noen særlig brunfarge...
Hyderabad har for oss så langt dreid seg mye om hotellrommet vårt, siden vi har måttet tilbringe mye tid her for å ta igjen for all avslappingen i Goa. Oppgaven tar sakte, men sikkert form:)
Hotellet er denne gangen ganske mye bedre enn de vi har sovet på tidligere, og jeg nyter å ha et insektsfritt rom og et rent bad for første gang siden vi kom til India. Jeg klager ikke, langt de fleste hotellene våre har vært helt greie, men det var veldig hyggelig med en avveksling nå som jeg egentlig savner Norge en del. Det skal bli godt å komme hjem, selv om noe sier meg at jeg kommer til å savne varmen. Jeg har hørt rykter om ganske kaldt vær i Bergen? Kuldegrader høres fortsatt helt fjernt ut, men jeg antar jeg fort kommer til å kjenne at de er helt virkelige når jeg kommer hjem...
Goa var en herlig ferietur fra alt vi har syntes var stressende med Indiaturen vår. Hotellet var veldig behagelig, med hyggelige ansatte og to svømmebassenger rett utenfor. Tre av fire dager i Goa ble hovedsakelig tilbrakt på hotellet, med lange timer ved (og i!) bassenget i varmen. Det var nydelig å bruke de 30 varmegradene til noe en nordmann synes er fornuftig; først steke seg varm i sola og deretter kjøle seg ned i bassenget. Vi hadde noen fullstendig uproduktive, men nydelige dager.
Den nest siste dagen vår i Goa bestemte vi oss for at det var på tide å oppleve litt, og leide to scootere. Jeg var kjempeskeptisk, men veiene var ganske rolige etter indisk standard, og Eirik og Christian kjørte godt. (Jeg satt bakpå Eiriks scooter). Likevel, på oppfordring fra undertegnede måtte guttene holde et rolig tempo på 30-40 kmt, selv om Christian på et tidspunkt testet scooteren til å være god for minst 60. Veiene her er såpass hullete og fulle av dyr og uforutsigbare mennesker og kjøretøy at 40 kmt nok er den mest forsvarlige makshastigheten uansett. For de i familien som kjenner til Nissedalsheia: Tenk dere en dobbelt så bred vei, men stedvis minst like humpete som veien der kan være, og full av kyr, motorsykler, lastebiler og lignende. Siden vi var to på scooteren hadde vi følgende ansvarsfordeling: Eirik tok seg av kjøringen og de store hindringene i veien (dyr, mennesker og kjøretøy), mens jeg hadde hovedansvar for potholes og ondskapsfullt plasserte fartsdumper (av typen som fort kan ødelegge en bil hvis kjørt over i noe raskere fart enn gåfart. I følge Eirik verre enn de verste i Sandnes, og ikke sjelden plassert rett bak en sving og med tre på rad).
Uansett, scooterturen gikk kjempebra, og det var herlig med frisk luft i varmen. Vi kjørte ut for å se noen av strendene som lå litt lenger fra hotellene fyllt med britiske og russiske charterturister, og tilbrakte flere timer på Anjuna beach. Her ble vi møtt med relativt heftige salgsteknikker, men var fornøyd med at vi ikke lenger blir så stresset av alle selgerne som vi ble tidligere på turen vår. Vi solte oss, og Eirik og jeg tilbrakte mye tid i vannet, som var varmt og fullt av akkurat passe store bølger. Klok av skade tilbrakte jeg de siste tre dagene av Goa-besøket med solhatt, solfaktor 50 og langermet skjorte, så selv om jeg ikke har blitt noe særlig solbrent, er det heller ikke tegn til noen særlig brunfarge...
Hyderabad har for oss så langt dreid seg mye om hotellrommet vårt, siden vi har måttet tilbringe mye tid her for å ta igjen for all avslappingen i Goa. Oppgaven tar sakte, men sikkert form:)
Hotellet er denne gangen ganske mye bedre enn de vi har sovet på tidligere, og jeg nyter å ha et insektsfritt rom og et rent bad for første gang siden vi kom til India. Jeg klager ikke, langt de fleste hotellene våre har vært helt greie, men det var veldig hyggelig med en avveksling nå som jeg egentlig savner Norge en del. Det skal bli godt å komme hjem, selv om noe sier meg at jeg kommer til å savne varmen. Jeg har hørt rykter om ganske kaldt vær i Bergen? Kuldegrader høres fortsatt helt fjernt ut, men jeg antar jeg fort kommer til å kjenne at de er helt virkelige når jeg kommer hjem...
 |
| Spillrommet i Goa |
 |
| Mitt første forsøk på biljard! Sjekk fokuset... |
 |
| Sommeraktiviteter i desember! |
 |
| Anjuna beach:) |
 |
| Sand og sjø og varme. Scooter- og stranddagen vår i Goa var et bra høydepunkt:) |
 |
| Stilig håndkleoppsett på rommet i Goa. |
 |
| Thums up smaker litt som cola, men har litt krydret smak i tillegg? Og melding til Christian: Det er definitivt Thums up de serverer på restauranten her, og ikke mystisk cola med krydder;) |
Abonner på:
Innlegg (Atom)