Dag 30-31 - Mamallapuram

Gårsdagens tur til Mamallapuram (Mahabalipuram) var en kjempesuksess. Etter en lengre kjøretur må jeg innrømme jeg var litt skeptisk når sjåføren vår satte oss av ved Five Rathas-området uten lunsj og i et forferdelig regnvær. Med det samme vi gikk ut av bilen ble vi overfalt av selgere ulikt noe vi har møtt før. I Vellore blir vi sjelden plaget av innpåslitne selgere, og heller ikke i Pondicherry eller Bangalore kom vi borti noe som liknet dette. Det ble på et tidspunkt så ille at en dame la smykker i fanget på Pernille når vi hadde satt oss i bilen og skulle avgårde. Det var litt senere på dagen, og med god hjelp fra både guiden vår og sjåføren (som startet bilen og begynte å kjøre med døra åpen) slapp vi unna. Når det er sagt er selgere som spør om du vil kjøpe noe, og følger etter deg når du sier nei et vanlig fenomen, men de aller fleste gir opp når du ignorerer dem en stund etter å ha takket høflig (men veldig bestemt!) nei.

Etter å ha dratt tilbake til bilen og funnet fram til en restaurant inne i byen (Moonrakers, veldig greit sted) der vi kunne få i oss litt mat, var vi klare for å dra tilbake på sightseeing. De første monumentene vi så, The Five Rathas ("Ratha"=Chariot, templene var laget som vogner) var fem templer tilegnet hver sin hindugud, hver hugget ut av ett stykke stein på 600-tallet. Guiden vår mente man kunne spore mange stilarter i templene, blant annet kinesiske og romerske stiler. Vi fikk en nøye gjennomgang av de forskjellige statuene, og fikk høre historiene som hørte til dem. For de som har sett Slumdog Millionaire, kan jeg si at vi også lurte på hvor sikker man kunne være på at guiden hadde peiling på det han sa, men at Sravanthi kunne bekrefte at hvertfall de religiøse historiene han fortalte var riktige. Alt i alt var vi veldig fornøyde med guiden vår, og fikk mer ut av turen enn om vi hadde gått alene.

Eirik likte spaghettien sin!
"D va herligt å finna ein pasta bolognese så
va basert på tomat å ikkje på sojasaus"

Denne utskårne oksen sto utenfor Shivas tempel,
siden oksen er Shivas transportmiddel  

Indra, regn- og tordengud, har elefanten som sitt
transportmiddel

Her sees ihvertfall fire av fem rathaer. Siden templene ikke
har krone på toppen er de uferdige og dermed ikke hellige.
Det kan forklare hvorfor inderne vi så der klatret opp på templene
og statuene, noe jeg ellers ikke har sett ved hindutempler...
(Bilde v Rebecca Jonsson)

Tatt i betraktning at dette relieffet er 1300
år gammelt, er det i imponerende stand.
-Som om ikke det var imponerende fra før
Bilde: RJ

Etter The Five Rathas gikk turen videre til Krishna Mandapam, et utsmykket rom inne i fjellet med noen imponerende bas-relieffer. Relieffer var det også et lite stykke bortenfor i friluft, som het "Descent of the Ganges". Dette var kjempestort, og hadde mange forskjellige figurer, blant annet sol-/ og måneguden og en slangegud i midten, der en sprekk i fjellet tidligere ville ha gitt et vannfall som skulle symbolisere Ganges. I denne sprekken var det to slanger, og på hver side av sprekken mange forskjellige skapninger, både dyr og hellige vesner. Det var en mediterende mann på den ene siden, derfor mener man at relieffet skal representere historien om Bhagiratha, som ba om at Ganges skulle komme fra himmelen og ned til jorden.  Nederst på relieffet har man et artig bilde av en katt som etteraper denne meditasjonen, med en hel flokk rotter rundt som observerer i beundring. Disse relieffene er blant de mer imponerende av sitt slag, og nevnes sammen med relieffene i Angkor Wat i Kambodsja.

Inngangen til Krishna mandapam, med løveutskjæringer på søylene

Relieff fra inne i mandapam'en, der Krishna holder et fjell over
folket sitt for å beskytte dem fra regnet.

Detalj fra relieffet

"Descent of the Ganges"
Et så lite bilde klarer ikke vise hvor imponerende dette relieffet
er i alle sine detaljer. Dessverre. Bilde: RJ

Etter relieffene var det bare å stille seg i fotograferingskø foran Krishna's butterball, en stor stein som sto midt i en bakke. Etter en stund ble det vår tur, og vi jobbet oss opp den glatte bakken opp til steinen. Den var kjempestor! Da vi var trygt nede igjen tok vi turen ut til stranden til The Shore Temple. Dette ble bygd litt senere enn de andre monumentene, og ble bygd, ikke skåret ut av stein. Det skal i følge legenden være et av syv templer langs kysten, men de andre seks har forsvunnet under havet. Det foregår utgravinger der nå, etter at tsunamien i 2004 avdekket nye funn.

Så populær er Krishna's butterball blant turister at det var
ingen mulighet for å ha den for seg selv.
Vi er til høyre for den blå damen...
(Bilde: Guiden vår, med RJ's kamera)

Shore Temple, som overlevde tsunamien i 2004 (og sikkert
mange før den), og som kan være en av sju templer der.

Etter en lang dag med mye stein og historie ble det innkjøpt litt souvenirer, kranglet litt med noen selgere og daffet litt langs (turist-)handlegatene i byen. Sravanthi og Christian fant nok den beste måten å slå ihjel tiden på, ved å ta en halvtimes lang fotmassasje til ca 50 kroner. Før dette hadde vi nemlig vært nede ved stranden og vasset litt i havet, så det var nok ikke dumt å få vasket bena i forbindelse med massasjen. (Vi andre fikk trøste oss med at det å ha så mye sand og småstein i skoa kan gå for en massasje i seg selv)

Bizarre Bazar og Payless Arts... Kreativt!

Hva er vel en tur til kysten uten nærkontakt med havet?
Vannet var varmt, men bølgene var mer egnet til
surfing enn bading, så det ble med vassinga...

Jeg vet jeg lovte dere bilder av kyr i trafikken, men denne
kua går faktisk midt i handlegata, og kom bort for å hilse på.
Man bør helst ikke være redd for kyr når man reiser i India...

Til slutt ble det middag, og Eirik skulle omsider få fisk. Dessverre hadde vi alle glemt guidebøkene våre i Vellore, så restauranten ble valgt litt etter hvor nær den lå parkeringsplassen der bilen sto. Vi kunne nok gjort et bedre valg, for mens Eirik var ganske fornøyd med sin seafood platter med blekksprut, tiger prawns og fisk (tiger prawns var visstnok kjempegode), var Sravanthi og jeg dypt skuffet over den indiske vegetarmaten vi hadde bestilt. Besøket ble likevel verdt det: Eirik fikk lære seg carrom, et slags biljard-aktig spill, og etter en opplæringsrunde vant han sin første seriøse kamp, sammen med de 10 rupies han hadde veddet!

Eirik med sin Seafood Platter
(...og hva noen ville kalle litt for mye salt.)

Eirik under opplæringsrunden i carrom.
I neste runde knuste han motstanderen!!

Jeg har fått meg en forkjølelse, så etter en lang dag var det godt å sette seg inn i bilen og bli kjørt hjem. Vi hadde samme sjåfør nå som i Pondicherry, men denne gangen gjorde han en mye bedre jobb:)

I dag har vi hatt en slapp dag, der vi har lest litt til oppgaven vår og hatt besøk av Chandrasekharan (sekretæren på IDTRC) og hans kone. Vi fikk gode kaker og coca cola, så når gjestene i tillegg var veldig hyggelige var det et vellykket besøk. Vi er invitert til dem en søndag vi har tid, så vi får studere indisk høflighet fram til da...

Dag 29 - Halvveis i opplegget på CMC og regntid like rundt hjørnet...

Vi har altså alle sammen overlevd fire hele uker i India! Og tross alle dystre spådommer har vi ikke vært spesielt mye syke. Nå gjenstår fire uker til på CMC før vi setter avgårde på en to ukers ferietur; i Christian, Eiriks og mitt tilfelle til Kerala, Goa, Mumbai og så videre til Sravanthis familie i Visakhapatnam på østkysten. Savnet etter Norge har dukket opp enkelte ganger når det indiske systemet har gått oss i mot, og da jeg fant ut at selv importert sjokolade smakte rart pga oppbevaring i 40 varmegrader. Likevel, stort sett trives vi veldig godt, og synes det meste er både spennende og interessant.

For å ta et eksempel der man kunne savnet Norge, har man Eiriks start på dagen i dag. Han ble vekket av meg klokka sju, siden jeg ikke ville spise tørr cornflakes til frokost (og var veldig sulten). Kvart over sju kom han seg opp og måtte skynde seg til kantina slik at begge skulle rekke å spise før vi ble hentet kvart på åtte. I kantina bestilte vi en bread omelette og en egg and cheese, sammen med kaffe, vann og fruktsalat (jeg vet alle guidebøker sier at fruktsalat bør unngås, men jeg kan bekrefte at han fortsatt lever i beste velgående). Kaffen kom med en gang, og fem minutter senere var toasten ferdig. Så kom problemene: Min omelett var ikke stekt ordentlig, og rått egg er vi ikke så tøffe at vi spiser her nede. Eirik hadde fått Veg and cheese, og alle som kjenner Eirik vet at det er i grunnen litt krise. Særlig siden det var rå grønnsaker med skall, noe vi også er så sære at vi holder oss unna. Jeg drakk opp kaffen min og spiste noen kjeks fra sekken før vi gikk videre, uten frokost.

Dagen startet på CHAD, der vi møtte en mann som jobbet med sykepleier-hjemmebesøk til landsbyene. Vi fikk en lang oppsummering av hvordan det hele var organisert, noe som innebar mange forkortelser og var vanskelig å ta inn tidlig på morgenen. For å holde oss til historien om Eirik jobbet han hardt for å holde øynene oppe (som de sier; uten mat og drikke...), og da vi fikk muligheten til å ta en frokostpause før vi skulle ut på en flere timer lang tur til landsbyen takket vi ja. Vi fant fram til kantina, der frokostserveringen var over. Mannen på kjøkkenet kunne likevel være behjelpelig med Idly og Sambar, (Idly=Fermenterte linser og ris dampet til et "brød" med veldig eiendommelig konsistens, Sambar=Saus basert på grønnsaker og erter?) som har vært Eiriks erkefiende av indisk mat siden hans første morgen på hotellet i Chennai. Dessverre er det også langt den vanligste frokosten her, så det er alltid en overhengende fare for å bli tilbudt det. Vi fikk en dobbel porsjon, men Eirik måtte se slaget tapt for den ekle Idlyen, og gå sulten på landsbybesøk. (Jeg fikk i meg to stykker sammen med sambar, men der jeg må gi tapt for sterk mat har jeg litt større toleranse for andre smaker)

Dagen med hjemmebesøk gikk veldig bra, vi besøkte ei jente med en ni dager gammel baby, ei høygravid jente, ei gammel dame med høyt blodtrykk, oppfølging av et 1,5 år gammelt barn i forhold til vaksinasjoner og en dame med diabetes. De hadde et godt system, der sykepleieren med ansvar for området følger opp pasientene over tid og lager en prioritert plan over hvem hun skal besøke. Det ble gjort kontroll av den nyfødte og den høygravide, og alle fem fikk opplæring i hva de måtte passe på i forhold til sin situasjon. Senere i dag skulle det være mobil klinikk i landsbyen, og en del av dem fikk beskjed om å komme dit for medisinene sine.

En ting som slo meg i dag var den store forskjellen på husene i landsbyen. Like i nærheten av hverandre har de store flotte hus og slitne hytter. Generelt sett var jeg likevel positivt overrasket over husenes standard; de var både større og bedre utstyrt enn landsbyer vi har besøkt tidligere. Som de sa da vi kom, dette er ikke rurale landsbyer i noen forstand, siden de ligger så nært hovedveien er de egentlig nesten blitt en del av byen, med alt det medfører både på godt og vondt.

Etter en lang pause på formiddagen der Eirik fikk tatt igjen litt av den søvnen han gikk glipp av i natt og jeg gikk på butikken og spiste Masala Noodles til lunsj, dro vi til byen for Clinical Meeting. Det var mye mer spennende i dag enn sist gang, og alle holdt seg våkne (kanskje fordi vi satt ved utgangsdøren der det var mulighet for frisk luft?). Det store temaet ved lunsj nr 2 i dag (nudler er som kjent ikke egnet til å holde deg igang lenge) var hva vi skal gjøre i helgen. Som jeg skrev i går er det meldt regntidstart i helgen, og da var kanskje ikke en helgetur til kysten noen god ide. Etter mye fram og tilbake bestemte vi oss for å ta en dagstur dit istedet, for å få med oss severdighetene og prøve ut paraplyene våre. Det er tre timer i bil til Mamallapuram, så da blir det antageligvis en dagstur fra i morgen tidlig til sent på kvelden.

Da kan dere glede dere til bilder igjen! Taushetsplikt gjelder dessverre bilder også, så hver gang vi er et sted som medisinstudenter er det greit å ha litt kontroll på hvor bildene ender opp. Men jeg synes egentlig det er skikkelig kjedelig, for det er så mye jeg skulle vist dere! I stedet blir det mye tekst, men det får heller gå...
God helg alle sammen!:)

Dag 28 - Forelesninger og Health Education

I dag hadde vi en ordentlig forelesning for første gang på en ganske god stund. Selv om det ble noen timer stillesitting var det i grunnen helt greit til avveksling fra all ståingen på avdelingene. Temaene i dag var forgiftninger, slangebitt og skorpionbitt. Og her har jeg en personlig melding til pappa hjemme i Norge fra legen som hadde oss i dag, da jeg fortalte at de hjemme var bekymret for slangebitt: "You're (i denne sammenhengen oss fra Norge) not going to die from a snake bite in India..." Veldig koselig lege, som syntes det var veldig rart at vi bare hadde en litt giftig slange i Norge. Sånn sett kunne hun jo forstå bekymringen når man kom til et land som India som har over 50 giftige, men man ser sjelden slanger, bites enda sjeldnere og bare noen av gangene man blir bitt får man i seg nok gift til å bli syk. I tillegg har sykehusene her motgifter, sånn at det store sykehuset CMC bare har et dødsfall årlig av slangebitt.

Etter en god pause midt på dagen ble vi hentet for å være med på Health Education ute i en landsby. Det var utrolig stilig å se på! Man skulle tro at den slags undervisning skulle være et slags foredrag, men her hadde de 99% sang, dans og skuespill, i god indisk stil med fargerike drakter og gode rytmer. Skuespillet dreide seg om en mann og en dame som begge hadde fått dårlig syn pga grå stær, og moralen i stykket var at dersom man opplevde noe sånt måtte man dra til sykehuset. Til slutt kom en liten tale fra den ansvarlige for undervisningen, som fortalte hvor de skulle gå, og minte om at de med diabetes måtte være ekstra oppmerksomme. Hele opplegget tok litt mindre enn en time og samlet hele landsbyen, fra de små barna som fløy høyt og lavt til gamle små damer.

Igjen hadde vi høflighetsproblemet med at vi ble plassert på fremste rad (av bare to rader med benker), og siden vi med vår europeiske høyde ruvet høyt over de gamle indiske menneskene de to benkeradene var ment å skulle tjene, var det ingen på raden bak oss som så over hodene våre. Likevel var det ikke så mye å gjøre med, for vi var blitt bestemt plassert der av den kjempehyggelige ansvarlige for opplegget, som virket til å synes det var viktig at vi satt ordentlig. Det er ikke første gang dette skjer, og det kan godt hende det heller ikke blir den siste... Alt er gjort i beste mening og vi setter virkelig pris på omtanken, men jeg synes det er ganke ubehagelig noen ganger.

Ellers er alt bra i India! Det kan hende det spøker for turen til Mamallapuram, på grunn av en dårlig timet start på monsunsesongen, men vi får se på værmeldingen i morgen...

Dag 27 - ID-clinic og Rebeccas bursdag!

Jeg må nok innrømme at Self Study på onsdager i hvertfall til en viss grad blir brukt til å ta igjen søvnen vi mister ved å stå opp umenneskelig tidlig de andre dagene. Jeg står vanligvis opp cirka kvart over seks, trenger vanligvis nesten ni timers søvn, men legger meg aldri før elleve. Sånt blir man til slutt ganske trøtt av. Uansett, resultatet var at Eirik og jeg gikk til frokost/lunsj i kantina, og var dermed for sene til den vanlige menyen (og kaffen...). Eirik fikk likevel egg and cheese toast og var veldig fornøyd med det, mens jeg fikk vegetable biryani, som gikk overraskende bra så tidlig på dagen. Vanligvis synes jeg sterk mat hører hjemme tidligst ut på formiddagen...

Retten består forresten av grønnsaker, krydder og ris, og er egentlig veldig god. Det er en del av den typiske lunsj-menyen her nede, selv om jeg synes den heller kunne passet som middag. Jeg synes i det hele tatt at lunsjmenyene ofte er bedre enn middagsmenyene, da det ofte bare er små retter (som masala dosa) og generelt mye av det samme som frokostmenyene. Nå spises middag ofte sent, ikke før sju, så det er kanskje bare logisk at man ikke spiser så tunge måltider rett før sengetid.

Vi derimot, er nordmenn, og fortsetter å sjokkere lokale kelnere med å bestille nok mat til et selskap på 15 hver kveld vi spiser ute. I dag var det Rebeccas bursdag, og hun tok oss med ut på middag for å feire. Og for et måltid! Jeg tror aldri vi har hatt så mye mat på bordet, selv om vi stort sett altså bestiller mye mer mat enn de lokale pleier. Det var nesten flaut, men du verden så mye god mat.

For å ta en oppsummering: Jeg og Eirik startet med nudelsuppe og vårruller og hadde deretter henholdsvis Chicken Tikka Masala og Garlic Prawns. Rebecca spiste også Garlic Prawns og vårruller, mens Pernille startet med To-mAA-to-soup (intern melding til Pernille som fikk en kjapp språkopplæring av kelneren - Sangen You Say Tomato, I Say Tomayto er visst ikke barneskolepensum her...) og fikk etterhvert også en slags indisk gravy jeg verken kan uttale eller husker navnet på. Sravanthi kjørte stor stil med både stekt ris, naan og gobi manchurian (gobi=blomkål på hindi, og er alene eller sammen med aloo=potet veldig godt som krydret siderett), og Christian spiste tomatsuppe, kyllingvinger og stekt ris med lammekjøtt pluss noen mystiske saker som het crispy fried vegetables. Alle ble mette før vi hadde klart å gjøre synlige innhogg i den serverte matmengden (her må det nevnes at maten her nede serveres i porsjoner som er store nok til minst to stykker), så vi fikk med oss nok mat til å ha til middag i morgen.

Skoledagen i dag begynte ikke før ti på to, da hadde vi et par timer på HIV-klinikken der HIV-positive kommer for oppfølging. Den hadde to deler, en del der legene møtte pasientene for å høre hvordan det gikk med dem rent medisinsk, og en del med "Counselling" der de får forklaringer på ting rundt sykdommen (Hva er egentlig den sykdommen de har fått? Hvorfor må man ta medisiner, og hvorfor kan man ikke slutte med dem etter en stund? Hvordan kan man leve med HIV?) og motivasjon til å ta medisiner. Dette syntes Eirik og jeg var ekstra spennende, for der plukket de blant annet opp den sosiale situasjonen til pasientene, og kunne prøve å bygge opp for at "risikopasienter" ikke skulle slutte med medisinene. Dette inkluderte samtaler med pasienter som slet med depresjoner i etterkant av å ha fått diagnosen, arbeid for å få rusavhengige til å bli edru og for å mobilisere familiene til dem som følte at de sto alene. Som de sa; problemstillinger som dette har ofte ikke legene tid til, og derfor var det blitt startet en rådgivingstjeneste når medisinene for HIV ble tilgjengelig for folk flest.

Jeg beklager de siste dagers mangel på bilder... Så lenge vi er på sykehuset har jeg ikke anledning til å ta bilder, og mye av omgivelsene her tror jeg dere har sett alt. Men jeg har tenkt å få et bilde av det livlige dyrelivet i den indiske trafikken! Midt i storbyer tusler kuer, geiter og andre dyr rundt, og midt blant mopeder, autorickshawer og nye, skinnende biler sitter en bonde på kjerra si og prøver å få oksene sine til å holde seg i riktig kjørefelt. En gang så vi faktisk en kjerre der oksene gikk fremover på egenhånd mens bonden løp etter.

Dag 25 - Barneavdelingen og nytt besøk på Infeksjonsmedisin

Mandag morgen kom (som alltid) mye for tidlig, i Eirik og mitt sitt tilfelle var vi oppe og ute av huset til kvart over sju. Etter frokost (for Eirik) på campuskantina, auto til byen og kaffe og frokost for meg på kantina på sykehuset (i retrospekt ser jeg jo at vi kunne hatt en god mulighet til å slå to fluer i en smekk...) møtte vi opp på barneavdelinga på CMC. Som i forrige uke begynte uka med bibellesing, refleksjon og bønn før diskusjonen om hvem vi var og hvor vi skulle plasseres begynte. Barneavdelingen ser ut til å være vant til å ta imot besøkende, og lederen for avdelingen var utrolig hyggelig. Kort sagt følte vi oss godt tatt i mot, noe som var ekstra koselig for seks studenter som hadde fått alt for lite søvn (og tålte varmen og lange perioder stående rett opp og ned sammenhengende heller dårlig).

Formiddagen var interessant, men som sagt ganske slitsom. Vi ble lenge hos hver pasient, og fikk utfyllende forklaring på hva de feilte. De fleste pasientene var små barn med meningitt og sepsis, så vi fikk en nøye gjennomgang av hva som forårsakte disse og hva som ville gjøre at man mistenkte dem. De fleste av barna var godt i gang med behandling og på bedringens vei.

Etter en god lunsj dro vi over på infeksjonsavdelinga, der vi ble vist fire pasienter. Alle var HIV-positive, og vi fikk se hvor mange forskjellige sykdomsbilder HIV-smittede kan ha, både ut fra hvor langt sykdommen har kommet og hva slags sykdommer de har fått som følge av viruset. Jeg visste for eksempel ikke at HIV kunne forårsake autoimmune sykdommer hos folk... Alt i alt er det en skummel sykdom, og trist fordi det virker som om mange syke får så mange vonde sykdommer samtidig! Riktignok ser vi mest de kompliserte tilfellene på avdelingen, som legen vi fulgte sa; det er mange som lever godt og lenge uten så store problemer.

Nok trist. Vi har planlagt helgens tur til Mamallapuram, en by ved kysten! Det er alltid godt å ha en spennende helg å se fram til når dagene blir litt lange. Også har vi funnet Toblerone på butikken her, som riktignok ikke smaker helt bra etter langvarig oppbevaring, men det ser nå i det minste ut som ordentlig Toblerone.

Dag 23 - Avslappende dag på Campus

I dag har det strengt tatt ikke skjedd så mye. Vi har sovet lenge, prøvd oss på lokal hurtignuddelmat, smakt på en ny lokal saft (Maaza, med like mengder mango og sukker) og ellers bare slappet av. Det var overskyet i dag, så vi ble hjemme fra svømmebassenget. Og siden vi generelt sett var late i dag ble det heller ingen tur til fortet nede i sentrum. Vi får ta det en annen dag, noen dager er det bare veldig greit å kaste bort hele dagen... Jeg plukket fram den nest siste pakken Freia Melkesjokolade, for å feire den første dagen uten noen ting å rekke.

I kveld blir det mat på vegetarrestaurant for oss alle til ære for vår kjære vegetarianer som hver dag finner seg i å spise på non-veg restaurant, og jeg er som alltid spent på om Eirik og Christian skal klare å finne seg noe spiselig.

Til Torgeir: Håper turen til Polen går greit i morgen! Det blir sikkert kjempebra:) Jeg gleder meg til å høre hvordan det var!

Eirik vil hilse til Victor (mens han sitter og sliter med et eller annet på Final Fantasy Dissidia): "På tie du kom å såg!"

Dag 22 - Mer akuttmottak og tur til svømmebassenget

Klokken halv ni i dag (mer eller mindre i hvertfall) møtte vi opp for runde to på akuttmottaket. Planen var vel egentlig en forelesning, men vi endte opp med å følge en annen lege rundt på avdelingen, på samme måte som i går. Det var fortsatt rolig, så vi fikk gå litt rundt og undersøke pasienter på egenhånd. Igjen var legene kjempekoselige og forklarte oss det vi lurte på. Dette er en av de få stedene der vi ikke har hatt følelsen av å kunne for lite, rett og slett fordi de har tatt så bra hensyn til at vi ikke kan mer enn vi kan.

Etter skolen i dag dro vi først til Campus-kantinen der Eirik og jeg spiste en billig lunsj, før vi dro til Bergen House for å slappe av litt mens vi ventet på at det skulle bli litt mindre varmt. Cirka halv fire dro vi til svømmebassenget, der vi betalte 200 rupies hver for å komme inn. Månedsmedlemsskap koster 1000 rupies per person, og er ganske mye for de som bor her. Likevel vurderer vi det, for det er såpass greit med muligheten til å avkjøle seg og svømme. Det blir ikke mye ordentlig trening her nede, så jeg tror vi har veldig godt av å svømme litt. Jeg fikk ihvertfall skikkelig sydenferiefølelse når jeg svømte i det store bassenget med blomster på trærne og sol og varmt.

Vi kjøpte forresten en stor bok om klinisk medisin i dag, til cirka 140 norske kroner. Jeg ville tro den boka koster over 800 i Norge... I tillegg blir den nok god å ha i ukene framover, der vi sikkert stadig kommer til å finne nye ting å slå opp (som vi egentlig skulle kunnet).

Det er trær med fine blomster overalt rundt der vi bor

Svømmebassenget:)

Det er forresten ikke meningen å skryte av finværet vårt mens dere hjemme i Norge har snø og kuldegrader. Dere får trøste dere med at når dere har advent og snø og julestemning så har vi fortsatt bare sommer...

Dag 21 - Emergency Department

Formiddagen i dag ble tilbrakt på Akuttmottaket til CMC. Vi møtte opp klokka åtte, og siden det var en rolig dag der i dag ble det mye tid for legen vi fulgte til å forklare oss ting underveis. Her fikk vi sett og hørt om en del ting vi kommer til å se mer av i Norge, av de fem pasientene vi så i dag hadde bare to av dem "typiske" tropemedisinproblemer (malaria og tuberkulose). De andre hadde dårlig regulert høyt blodtrykk, KOLS og lungebetennelse. En ting med KOLS her nede er at mange damer som har vært husmor hele livet får det pga innendørs ildsteder til matlaging, der røyken ligger tykk inne i huset. Da vi var innom det ene huset i fjelllandsbyen på tirsdag kjente vi røyken som ubehagelig, tenk å skulle lage mat og leve i den hver dag.

Stort sett var det en veldig bra dag der vi synes vi lærte mye. Stetoskopene våre fikk prøvd seg, sammen med anatomi og fysiologikunnskaper vi ser vi bør friske opp. I går fikk vi spørsmål om vi kunne beina i håndleddet, og ut av 8 beindeler klarte vi ikke komme med et eneste. Christian tok riktignok godt igjen i dag ved å gjøre greie for årsaker til høyt blodtrykk, men jeg kjenner jeg savner bøkene jeg har i Bergen til å slå opp i. Vi var riktignok innom en medisinsk fagbokhandel i dag, men utvalget var ganske tynt.

Etter skolen gikk vi laangt i varmen (minst 500 meter!) til optikeren, der Christian kjøpte seg nye briller og Eirik fikk tak i noen kule grønne sykkelsolbriller. Deretter tok vi en auto (og fikk nyte vinden i ansiktet der det lille kjøretøyet suste avgårde) ut til en klesbutikk der Eirik skulle skaffe seg noen flere varmevennlige bukser. Han kom ut igjen med to bukser og tre skjorter for cirka 500 norske kroner. Siden det meste er klær han fint kan bruke i Norge også var jo ikke det så ille...

Etter en middagslur før middag (man blir trøtt av varmen!) ble det middag på Surabi hotell. Det er en restaurant med god mat på linje med Darling, men der de har et litt annet utvalg. Blant annet har de Tom Yam-suppe som Eirik er veldig glad i, og selv om jeg ikke har helt det samme forholdet til kjempesterk mat som ham (eller den samme toleransen), syntes jeg den er god. Han vil gjerne ha understreket at av dagens middag var vårrullene tørre, men suppa veldig god. Eneste som trakk ned var at de hadde brukt hermetisk sopp i den... Min mat, Urulai Roast (krydrede, stekte babypoteter) og ris var også veldig god.

Pernille og Rebecca prøvde ut svømmebassenget vi har her i nærheten, og hadde visst en herlig dag der. Jeg tror vi andre tar turen dit til helgen, det skal bli godt å leke sydenturist;) I morgen skal vi ikke begynne før klokka halv ni! Vi gleder oss til en ekstra halvtimes søvn, selv om jeg mistenker at vi heller blir en halvtime lenger oppe i kveld...

Dag 20 - Nesten fridag

Onsdager er studiedagene våre her nede, men så lenge planer endres hele tiden hender det vi må på skolen likevel. I dag var en sånn dag. Heldigvis begynte vi sent, så vi fikk sove ut etter den slitsomme dagen i går. Unntaket her var Pernille og Rebecca, som sto opp for å være på CHAD klokken ni for å få observere ved en fødsel. Dessverre, siden gravide kvinner føder når man minst venter det gikk de akkurat glipp av en fødsel, og måtte gå før de neste kom igang. Klokken to skulle vi nemlig være på CMC nede i byen for å være på HLRS. Det var mange spekulasjoner om hva forkortelsen sto for, blant de mer spøkefulle var at det skulle være en slags form for hjerte-lungeredning. I stedet var det "Centre for Hand surgery, Leprosy Recontructive Surgery and peripheral nerve surgery"". Ikke rart de gikk for en forkortelse...

Det var en interessant dag, de to timene vi tilbrakte på senteret gikk kjempefort. Dette var kanskje ikke noe typisk Global Helse-tema, men likevel er det jo operasjoner som kan bety enormt mye for livskvaliteten til de det gjelder. Og også her foregår det en vurdering av hvor mye pasienten har råd til å betale, med priser deretter. Pasientene vi så var enten akkurat ferdig med operasjoner eller i gang med fysioterapi for å trene seg opp til å bruke hendene sine igjen. Som medisinstudenter akkurat ferdige med preklinikken syntes vi det var kjempespennende å se alt de kunne få til, selv om det naturligvis var trist å se folk med håndskader.

Det var forferdelig varmt i dag! 37 grader i skyggen, men det kjentes enda varmere. Vanligvis har jeg klart meg ganske bra i varmen, men i dag kjente jeg at det var ekstra godt å komme inn i airconditionrommene våre på Bergen House. Eirik og jeg ble her til middag mens de andre gikk på Darling for å spise middag med de andre internasjonale studentene ved CMC. På menyen vår sto igjen Jamie Olivers pastasaus med pasta, gjort enda bedre av Eirik med litt ekstra pepper, oregano og løk. I morgen skal det visst bli enda varmere, så vi har kjøpt inn to liter vann til skoledagen. Heldigvis er det som regel ganske temperert når vi drar på skolen halv åtte:)

Dag 19 - To timer i bil til en annen verden

I dag startet dagen på CHAD, der vi fikk en omvisning på avdelingene og en lang diskusjon om en pasient som antageligvis hadde tuberkulose. Legene viser oss de typiske tropesykdommene, og så skal vi etterhvert klare å kjenne dem igjen. I dette tilfelle gjettet vi nok riktig, men vi må lese oss litt mer opp på symptomer og tegn før vi kommer oss igjennom en sånn utspørring uten lange, pinlige pauser.

Etter en varm formiddag på CHAD gikk turen til IDTRC, der vi satt et par timer og ventet på han som skulle ta oss med ut og opp i fjellene. Han kom ikke før i firetida, sånn at når vi hadde kjørt i to timer, delvis på trange, kronglete veier (verre enn på Nissedalsheia!) var det ikke lenge igjen av dagslyset. Det viste seg at vi ikke skulle besøke noen klinikk der, for det var ingen klinikk å besøke. I stedet tilbrakte vi litt tid i den ene landsbyen og ble vist hvordan folk bodde og levde. Det første som slo meg når vi kom ut av bilen var hvor stille det var der! India er generelt sett ganske bråkete, men dette var stille selv etter norsk standard. Vi ble selvfølgelig tatt bilde av, men det begynner vi å bli vant til. Barna syntes det var kjempegøy å bli tatt bilde av, og jentene der var spesielt imponert av Pernille, Christian og meg. Det var det ingen som fortalte oss før etterpå, men det var jo hyggelig å vite at alle smilene og pekingen var ment godt.

Jeg skulle gjerne ha lagt ut mange bilder, men lar helst være fordi det er så mange folk på bildene. Det var en veldig spesiell opplevelse å se hvordan de levde, denne landbyen var mye mindre påvirket av vår moderne kultur enn andre landsbyer vi har vært i, sikkert fordi den ligger så isolert. For meg virket det som om de levde et rolig og fint liv der oppe i fjellene, men det er klart at uten noe særlig helsetilbud, uten god strømtilgang og helt prisgitt gode regnperioder med påfølgende gode avlinger, har livet deres utfordringer vi ikke kan forestille oss.

Alt i alt har det vært en bra dag, selv om den ble så lang, vi fikk se enda en ny side av India. Det blir relativt tidlig kveld på oss i dag, vi er slitne etter mange inntrykk og mange timer i varmen.

Her forberedes middagen

Denne familien hadde et ildsted ute der maten
ble kokt. Et annet hjem vi besøkte hadde alt
innendørs, der ble rommet helt røyklagt når
maten ble laget.

Det var masse dyr ute mellom husene, blant annet hunder,
høner, haner. kyllinger og kyr.

Dag 18 - Klinikk og bilder fra tur

Dagen startet med morgensamling for legene på avdelingen, som vi ble med på. Siden det er Christian Medical College startet uka med lesing fra bibelen og diskusjon av temaet i teksten etterpå. Deretter var det en av de yngre legene som skulle undervise i et tema før vi gikk bort på avdelingen. Jeg kommer ennå ikke over hvordan nesten alle pasientene på infeksjonsavdelingen ligger på samme rom, de få isolasjonsrommene de har her er reservert pasienter med lunge-tuberkulose. Det er selvfølgelig sånn det må være når man skal hjelpe så mange som mulig, men for meg virker det fortsatt veldig sært. Når det er sagt virker de ansatte veldig flinke med hygieneforbehold, og det må de jo da også være.

Vi hadde en utfordrende dag: Vi fikk utdelt et ark over pasienter vi skulle intervjue/undersøke ved hjelp av tolk, samtidig som vi skulle følge med på visitten. Etter en ganske stressa time hadde alle enten spurt/undersøkt/skrevet av journalen og var klare for presentasjon. Heldigvis ble det bare til at vi gikk igjennom lista over pasienter med en av overlegene, var med henne inn for å snakke med dem og fikk høre litt om hva som feilte dem. Noen av pasientene kom inn med malaria fra landsbyer i nærheten, der malaria i følge legen var endemisk. Det var en interessant opplysning, og noe man bør ha i bakhodet når man skal tilbringe mye tid utenfor byene i India. Vaksinasjonssenteret jeg oppsøkte hevdet nemlig at malaria ikke fantes sør i India... Nå er vi fortsatt trygge, siden vi bor i en by og dessuten smører oss inn fra topp til tå med myggspray flere ganger for dagen, så det er ingen fare, mamma! (Dette går til alle som måtte ha vært bekymret for om vi skal ta med oss masse tropesykdommer hjem; vi er veldig forsiktige og passer på)

Etter en lang, men lærerik formiddag fikk vi fri etter lunsj. Den har så langt vært tilbrakt innendørs der det er aircondition og levelig temperatur. Eirik og jeg har tenkt oss ut for å spille tennis før vi skal ut på middag i byen. I morgen blir nok en skikkelig lang dag, etter en formiddag på CHAD skal vi opp på en Hills Clinic(?) som ligger to timers kjøretur herfra. Jeg tror nok ikke vi kommer hjem før sent på ettermiddagen/kvelden, men vi får satse på at det blir interessant og verdt turen.

Eirik fredag kveld, med nyinnkjøpt tennisracket

Eirik og meg litt senere fredag kveld, på vei ut
for å spise middag.

Fra rommet vårt i Pondicherry

Stoort (og rent!) baderom. Ikke for å være kresen,
men jeg setter alltid pris på at insektsutvalget
på badet er så lite som mulig. Her fant jeg bare
en edderkopp!!:)

Eirik søndag morgen i den rolige hagen utenfor Villa Orphelia.

Lunsj i Pondicherry. Jeg kommer ikke på hva jeg spiste (en type
vegetarcurry?), men brødet er naan, og det smakte godt.

Fra markedet i Pondicherry. Bildet får ikke frem
hvor stort markedet var, det gikk i mange
kronglete svinger man lett kunne gå seg bort i.

Immaculate conception cathedral.

Svart kaffe! Ingen melk, ikke noe sukker, bare helt vanlig kaffe!
Jeg har savnet ordentlig kaffe...

Eirik fikk låne Pernilles kamera på fotojakt i det
muslimske kvarter.

Sravanthi syntes det egentlig var alt for varmt
å gå på tur i byen, men en kald dusj vann hjalp.



Sacred Heart Church



Dag 16-17 - Pondicherry

Vi har nettopp kommet tilbake fra en kjempebra tur til Pondicherry. Sjåføren kom ganske med en gang etter at jeg begynte å skrive i går, så det ble enda kortere enn jeg trodde det skulle bli. Han kom over en halvtime for seint, så vi var ganske klare for å bare komme oss ut i bilen når han først kom.

Turen til Pondicherry tok i overkant av tre timer på humpete småveier. Da vi kom fram var det et prosjekt i seg selv å finne ut hvordan vi skulle komme oss til gjestehusene våre. Denne gangen hadde Eirik og jeg funnet oss rom et sted som het Villa Orphelia, mens de andre sov et sted som het Swades Guest House. Sjåføren vår forsto engelsk dårligere enn han vi hadde sist helg, men ved hjelp av manageren ved Swades og nøye kartlesing fra Lonely Planets Indiaguide kom vi oss frem.

Villa Orphelia lå i en rolig gate i det franske kvarter i Pondicherry, og bak porten var det en hage, helt avskjermet fra bråket i byen. Fellesarealet var fullt av gamle europeiske møbler, og rommet vårt hadde dør ut til dette området. Rommet var lyst, høyt under taket og med et bad som var like stort som rommet. Det var et utrolig fint sted. Det var gøy å se det tydelige franske preget på byen, vi kunne levende forestille oss hvordan det måtte ha vært da det bodde fullt av franskmenn her. Navnene henger ennå igjen, vi bodde i Rue Dumas.

Etter å ha kommet fram fikk de andre en orientering om hva som var verdt å se av manageren der de bodde, og da vi møttes etter en rask utpakking satte vi kursen mot et sted vi kunne få oss lunsj. Det var utrolig varmt ute, så vi valgte et sted kjent for kraftig aircondition. Etter et godt måltid fant vi oss en bokhandel, der vi klarte å bruke atskillig mer penger enn planlagt. Vi tuslet rundt i byen en stund, fant det lokale markedet, en katedral og en juicekafe. Markedet var stort! Der ble det solgt masse frukt, andre matvarer og klær, og det var et høyt aktivitets- og lydnivå. Eirik kjøpte sjasminblomster jeg kunne ha i håret når vi skulle ut og spise middag senere, de lukter så godt.

Middag ble på Rendezvous, som visstnok skulle være kjent for god biff. De hadde en imponerende vestlig meny, selv om den slett ikke var så fransk som navnet skulle tilsi. Biffen var i følge Eirik så som så, men alt i alt var det god mat. Vi tok en tidlig kveld og en sen morgen i dag, og fikk dermed sovet ut for første gang siden vi kom til India.

Dagen i dag startet rolig for Eirik og meg. Etter å ha sovet lenge fikk vi frokosten servert rett på utsiden av døra til rommet vårt, og Eirik bestilte en hel kanne svart kaffe til meg. Frokosten forøvrig besto av toast og croissant sammen med fersk frukt. Det var herlig, og etter frokost satt vi i hagen og leste litt før vi sjekket ut. Vi møtte de andre på en kafe like i nærheten, og startet sightseeing turen. Første stopp var en kirke, Sacred Heart Church. Den var imponerende, så veldig velkjent og på samme tid så veldig indisk. Neste stopp var et Ganesh-tempel, som for meg virket bortgjemt der det lå i en sidegate. Etter dette var vi så varme at vi tok turen til en park i nærheten, der vi satt i skyggen og slappet av en stund. For å slippe unna varmen tok vi turen til Pizza Hut, der Eirik og jeg spiste god pizza. De andre spiste litt senere pizza på en annen italiensk restaurant, som visstnok også var veldig god.

I sjutiden reiste vi tilbake til Vellore, og etter en spennende kjøretur kom vi altså frem i kveld i titiden.
Bilder kommer i morgen, vi skal opp tidlig for å være på skolen klokka åtte for å være med på morgenvisitten!

Dag 16 - Avreise til Pondicherry

Her kommer det som kan bli et veldig kort innlegg... Vi sitter og venter på bilen som skal kjøre oss til Pondicherry.

Turen til Pondicherry skal ta cirka 4 timer, og hvis jeg får internett på hotellet skal jeg prøve å oppdatere der. Hvis ikke så har vi det nok fortsatt bra likevel;)

Dag 13-14 - Well Baby Clinic og RUHSA

Her kommer en oppdatering fra de to siste dagene, som har vært relativt korte i forhold til tidligere dager.

Onsdag hadde vi en halv dag på CHAD, der vi fikk besøke avdelingen for små barn og se kontroller av friske barn under to år. Det var en interessant dag, der vi fikk lære litt om hvordan barnas normale utvikling skulle være, og det var veldig koselig å se de små barna ved kontrollene sammen med de stolte mødrene som viste fram at barnet både kunne sitte og stå. I 35 grader og i beste formiddagslur-tid var det mange av barna som sov under kontrollen, og var slett ikke fornøyd med å skulle testes. Ikke rent få av dem ble også så distrahert av de seks nordmennene som sto og stirret på dem at de var heller uinteressert i den stakkars mannen som skulle teste reflekser og ferdigheter. Vi lærte som sagt mye nyttig, selv om vi selvfølgelig skulle ønske vi hadde kunnet det fra før, slik at vi lettere kunne ha forstått det som skjedde der og da. Hver onsdag har de slike kontroller, og på en dag sjekker de cirka 150 barn. Det var med andre ord mange barn og høyt lydnivå i lokalene!

I dag var vi en tur på en avdeling av CMC som heter RUHSA, Rural Unit for Health and Social Affairs. Det var spennende å se en avdeling som arbeidet litt annerledes enn det vi har sett så langt. Det minnet litt om CHAD, i at det var et relativt lite sykehus med arbeid både i mobile klinikker og med annet sosialt arbeid. Dagen i dag var for oss dominert av forelesninger om Selvhjelpsgrupper for kvinner, arbeid med dagsentre for eldre og om mobile klinikker. Vi dro ut for å observere arbeidet i en sånn klinikk, og fant ut at de på en del områder skilte seg fra de tilsvarende klinikkene ved CHAD. Her fikk vi også snakke med de lokale frivillige, kvinner som i mange tiår har jobbet med å hjelpe til med å få mobil klinikk-systemet til å virke. Det er disse kvinnene som holder registre over nyfødte, gir barnefamilier veiledning (ang amming og lignende) og reiser på hjemmebesøk til alle familiene i landsbyen.

Mer om RUHSA kommer i morgen, da skal vi tidlig opp for å være med på visitten på sykehuset der. Helgeturen vår denne uken går til Pondicherry, en by ved kysten som fortsatt skal være dominert av å ha vært fransk koloni frem til 1954. Eirik gleder seg til å kunne spise biff til middag lørdag kveld og fisk til lunsj søndag formiddag (biff finnes det ikke mye av India på grunn av kuenes hellighet... og fisk er generelt usmart å spise i innlandet pga lang frakt i høy temperatur). Igjen går selve transportetappen med leiebil, noe som gikk enkelt og greit forrige gang. Vi gleder oss!

Dag 12 - Mobile Clinic og Day Care Center

I dag har vi vært på CHAD (Community health and development avdelingen til CMC), og fikk være med ut med den mobile klinikken til en landsby i nærheten. Bildet over er fra sentrum av landsbyen der tempelet ligger, for anledningen gjort om til et helsesenter. Det har vært en utrolig interessant dag!

Vi dro ut tidlig om morgenen, etter en kort introduksjon om Indias familieplanleggingspolitikk gjennom tidene (ikke helt uaktuelt i et land med over en milliard mennesker), som selv om det høres litt tørt ut egentlig var ganske interessant. Vi ble kjørt ut i bil til landsbyen, der vi møtte legene og sykepleierne fra mobil klinikk-bussen. Denne klinikken har to mål: Å fungere som et primærhelsesenter der man kan få utdelt resepter, medisiner, få sjekket blodtrykk, tatt blodprøver og bli henvist til selve sykehuset CHAD. I tillegg tilbyr de svangerskapskontroll til alle gravide kvinner i hele området. Disse jentene blir oppsporet ved at lokale "sykepleiere" som kjenner alle i landsbyen har oversikt over hvem som nettopp har blitt gravide eller nettopp giftet seg. Etter en undersøkelse deler de jentene i tre grupper etter hvor stor risiko de har for problemer under fødselen, og forteller de med stor risiko at de må nødt til å komme til sykehuset når de skal føde.

Jeg kunne skrevet mye om alt vi lærte i dag, men jeg regner med at de fleste av dere ville syns det hadde blitt litt i overkant. Kort fortalt er det store forskjeller i helsesystemet i Norge og India, der det offentlige systemet ikke nødvendigvis er verken tilstrekkelig eller tilgjengelig for folk som trenger hjelp. Det er veldig gode privatsykehus, men de fleste av disse er det bare de med gode sykeforsikringer som har råd til å bruke. Derfor ble jeg imponert av arbeidet som foregikk med den mobile klinikken, som brakte helsehjelpen ut til de som ikke har et godt tilbud. Jeg tror CMC gjør godt arbeid, men det er nok en av få institusjoner som har midler til å drive i så stor skala som vi ser her. I løpet av en måned har den mobile klinikken besøkt alle landsbyene i området her, som omfatter cirka 100000 innbyggere! En ting jeg forresten ikke visste var at folk har skikkelig negative assosiasjoner til bruk av kondomer som prevensjon, på grunn av kampanjene som jobber for at HIV-smittede må bruke kondomer...

Her inne foregikk undersøkelsene av de gravide

Det ble kanskje ikke så kort likevel... Inntrykkene fra landsbybesøket var mange, det var sært å se hvor trangt de bodde, men siden dette var en stor landsby hadde de likevel det meste av nødvendigheter. Her må noe godt sies om indiske myndigheter; de hadde en rasjoneringsstasjon der folk kunne få tak i parafin, ris og andre ting de trenger. Som sagt satte de opp et legekontor i landsbyens tempel, der turnuslegen fikk presentert månedens pasienter (de kommer til hver landsby en gang i måneden). Det ble tatt blodtrykk av de mange pasientene med høyt blodtrykk og diabetes, medisinene ble vurdert og resepter skrevet ut. I tillegg kom det noen nye tilfeller som hadde dukket opp, der noen av landsbyboerne trengte henvisning til sykehuset for å bli videre vurdert der. De gravide jentene ble kontrollert og veid og målt, fikk stivkrampesprøyte og de tilskuddene de trenger under graviditeten. Eirik fikk prøve seg som lege, og skrev ut sine første resepter under oppsyn av turnuslegen. Likevel, reseptene står med hans signatur, og jeg tror han syns det var veldig moro. Vi ble forresten oppfattet som leger, siden vi hadde stetoskoper rundt nakken (tegnet her på at man er lege).

Det er tid for innhøsting av peanøtter nå, og i hele landsbyen
lå det peanøtter på bakken til tørk. Bare en liten del av dette
 går til personlig bruk, det meste selges.

Her er tempelet som ble legekontor i dag

Neste post på programmet var å besøke et eldre-dagsenter. Dette var blitt startet fordi mange eldre er ensomme, og savner et sted å tilbringe dagene. Det er ikke sykehjem her på samme måte som i Norge, de gamle bor hjemme hos barna sine og blir tatt vare på der, men behovet for et sted de kan møtes utenfor hjemmet er likevel stort. Selvmordsraten for eldre i India er høy, og det kan lett tenkes å i hvertfall delvis skyldes ensomhet.

Dagsenteret var lokalisert i samme bygg som en barnehage, så 15 små barn i alderen 1-5 år møtte oss sammen med noe sånt som 10 gamle damer. Vi ble hilst med entusiasme fra damene, men barna var heller skeptiske. Like fullt fikk vi underholdning i form av ukedag-oppramsing og sang på tamil av et av barna, en fremføring langt mer sjarmerende enn vår fremføring av "Hode, skulder, kne og tå". Vi tenkte i utgangspunktet å lære barna den sammen med bevegelsene, men siden barna var så sjenerte ble det de eldre damene som fikk lunsjgymnastikken sin i stedet. Vi tok bilder sammen med alle sammen, og selv om jeg så gjerne skulle vist dere bildene, har jeg ikke lyst til å legge ut bilder av menneskene vi møter på nettet. Alle bildene vi tar spør vi om lov til å ta først, men å legge dem ut på internett syns jeg likevel er litt ugreit. Likevel, tro meg når jeg sier at barna var utrolig søte, og de eldre damene veldig koselige. Jeg tror Eirik fikk noen beundrere da han satte seg ned i TV-stua under lunsjen for å hilse på, og plutselig ble tilbudt mat fra alle damenes tallerkner. Barna ble mer livlige da vi skulle dra, og vinket "bye-bye" når vi reiste.


Det får være nok skoleprat for et langt blogginnlegg. Etter skolen slappet vi av en stund, før Eirik og jeg gikk for å lære meg volleyball. Vi har et ganske bra campusområde, med to volleyballbaner, to tennisbaner og en basketballbane. Dessverre var begge banene opptatt i ettermiddag, men med mitt ferdighetsnivå hadde egentlig ikke det så mye å si. Vi sto på en åpen plass og øvde på fingerslag; jeg har bestemt meg for at i løpet av to måneder med begrensede muligheter til andre aktiviteter skal jeg ha muligheten til å omsider lære meg det grunnleggende i volleyball. Tilslutt ble det middag i kantina på campus, der vi kjøpte masala dosa, en slags ris- og linsepannekaker med krydrede poteter. Det var veldig godt:)

En av to tennisbaner. Eirik og jeg er på jakt etter billige
tennisracketer, det er fristende med bane rett ved huset vårt!

Fra middag/kvelds i halv ni tiden. Indere spiser faktisk
middag fra klokka sju og utover!



Bygningen er slitt, men maten er god:)



Dag 10-11 - Bengaluru forts. og mandag morgen

Klokka er snart ti over åtte om morgenen, og vi sitter i et folketomt IDTRC. Vi har så vidt vi vet ingenting på programmet før halv elleve, men da vi spurte når/hvor oppmøte var i dag fikk vi beskjed om å møte her klokka åtte. De andre spiller kort og leser, vi begynner å bli litt mer vant til dette. Likevel, åtte er tidlig når vi syns vi kunne ha sovet flere timer til uten å gå glipp av noe. Hjemme i Norge er klokka halv fem om natta…

Studenter som vet å gjøre det beste ut av en kjedelig situasjon

Bengaluru-turen vår var veldig bra. Vi brukte alt for mye penger, men syns vi fikk noen gode kjøp også. Gårsdagen startet med shopping i M. G road, en av handlegatene i byen som lå rett ved hotellet. Vi var i det hele tatt veldig fornøyd med hotellet, både beliggenhetsmessig og ellers. Vi startet handleturen nesten før butikkene hadde åpnet (fast bestemt på å utnytte dagen maksimalt) noe som viste seg å lønne seg når Pernille skulle prute ned prisen på en Buddhastatue og kunne skilte med å være dagens første kunde. Prutingen vår var ellers av varierende kvalitet: Pernille var proff, enkelte av oss andre gjorde mer halvhjertede forsøk. Likevel var Eirik og jeg fornøyde, på tre av tingene vi kjøpte fikk vi satt ned prisen med 1/3 av den originale, og selv om varene fortsatt sikkert var overprisede syntes vi det var helt greit. Bengaluru er generelt sett mye dyrere enn Vellore, men fem bøker til 200 norske kroner er uansett ikke dårlig. Til sammen eier vi nå et lite bibliotek, så kveldene i Bergen House skal være reddet.

Etter shoppingturen spiste vi lunsj på en koselig restaurant som hadde veldig god vegetarmat. Deretter dro vi av gårde til Lal Bagh Garden, den store botaniske hagen jeg nevnte lørdag. Det var et imponerende parkanlegg, og kjempekoselig å vandre rundt. Det sære med turen dit var at vi selv ble sett på som severdigheter og tatt bilder av på lik linje med parken. Vi ble til og med filmet av ei jente med mobilkamera. Det var på en måte litt ubehagelig, men det er jo ikke så mye vi kan gjøre med det. Turen tilbake til Vellore var lang, men vi kom frem etter planen klokka ti.

Nå har vi fått beskjed om at vi skal møte noen klokka halv ti, så i beste fall er det ikke mer enn en time til det skjer noe;)



Kl 1725:

Dagen i dag ble kjempelang! Først ventet vi fra åtte til tolv, bare for å få en veldig kort innføring i febersykdommer. Etter en kort lunsj fikk vi høre mer om tuberkulose fra en av legene på infeksjonsmedisinsk avdeling, før han tok oss med på sengeposten for å hilse på noen pasienter. Det var veldig interessant og lærerikt, og gjorde det nesten verdt all ventingen. Utover det har det vært en forferdelig varm dag med mye venting stående stille i varmen. Eirik og jeg tar sikte på å bli hjemme i kveld og lage pasta, vi fant oss et glass med pastasaus på butikken her:)

Sravanthi, Pernille, Rebecca, Lene, Eirik og Christian
Alle samlet på en høyde i parken.

Dette var i følge sjåføren vår inngangen til parken

Eirik og jeg, endelig i en "turistvant" by der vi kan holde hender
uten å være redd for stygge blikk

Parken hadde til og med en liten sjø!

Bilde med hilsen fra Sravanthi til Norge!



Dette bildet krever to forklaringer:
1. Den indiske mannen på bildet er sjåføren vår, Prakash
2. Det Sravanthi har på hodet er en sammenleggbar leke hun
nettopp har kjøpt fra en selger. Bilturens underholdning!

Dag 9 - Storbyliv i Bengaluru!

For øyeblikket befinner jeg meg på hotellrommet vårt midt i Bengaluru (Bangalore for de født før 2006). Hotellrommet er langt bedre enn det i Chennai, siden dette faktisk gir inntrykk av å være vasket før vi kom... Men jeg skal begynne på begynnelsen.

Begynnelsen startet tidlig (som alt annet her). Etter en liten runde tvil for noen av oss rett før avreise om magene våre ville holde en fire timers biltur (og påfølgende inntak av Immodium for de som kunne klage over i overkant plagsom mage) satte vi oss i bilen alle seks og la avgårde til Bengaluru. Vi sov/spiste kjeks/så ut på den fine naturen i tre timer, og syntes vi gjorde god fremgang mot målet. Så kom vi til utkanten av byen, og fant ut at bilkøen og det at den ikke spesielt engelskspråklige sjåføren vår som ikke visste veien til hotellet, kunne gjøre turen ganske mye lenger enn først antatt. Det var da vi fikk se fordelen med den uorganiserte trafikken i India: Hver gang trafikken sto stille rullet sjåføren ned ruta for å spørre en på moped eller auto, en gang gikk han til og med ut av bilen for å spørre! Vi er veldig fornøyd med denne sjåføren vår, maken til innsatsvilje har jeg sjelden sett. Til tross for at språket de snakker her i Karnataka (staten) er helt annerledes enn den de snakker i Tamil Nadu (staten Vellore ligger i), prøvde han så godt han kunne. Sammen med Pernille, Lonely Planets "South India"-guide og en mengde forbipasserende måtte det likevel til en autosjåfør som kjørte foran oss til hotellet før vi kom frem. Det var ikke mer enn 500 meter, og automannen skulle ha hele 100 rupi for innsatsen, men det funket i hvertfall.

Etter å ha installert oss på hotellet dro vi ut for å finne en kafe. Eirik og Christian ville gjerne en tur på Subway, men siden kunnskapene våre om byen var litt dårlige gikk vi avgårde i helt motsatt retning og endte opp på Hard Rock Cafe Bengaluru. Det var i grunnen like greit, selv om det ble litt dyrt. Jeg er nå den heldige eier av en lilla Hard Rock Cafe T-skjorte med blomster på, til den nette sum av 1095 rupis! Det er det dyreste jeg har kjøpt av klær her i India (ca 150 kr) , men også noe av det eneste jeg kunne tenke meg å gått med til vanlig i Norge.

Etter en heller vestlig lunsj dro vil tilbake til hotellet og sjåføren igjen og ble enige om å dra til Lal Bagh Garden, en botanisk hage i Bengaluru. Vi fant oss en guide som skulle vise sjåføren veien, men denne fyren viste seg å ha litt andre planer. Etter å ha vist oss noen severdigheter i byen hevdet han (feilaktig) at parken var stengt, men at han godt kunne vise oss noen gode butikker å handle i. Første stopp var en silkebutikk, der vi fikk se fabrikken der noen av silketøyene ble laget før vi ble vist en stor mengde silkesjal. Prisene var relativt høye, men ingenting i forhold til norske priser (Fra 50-70 kr og oppover for silkesjal). Vi jentene fant masse fint og gikk derfra med noe tynnere lommebok, men mange sjal vi gleder oss til å bruke. Deretter gikk turen til en håndverksbutikk, men da hadde sjåføren vår skjønt det vi hadde mistenkt en stund. Guiden vår ble antagelig godt betalt fra butikkene for å ta med turister med mye penger dit. Etter at vi kjøpte minimalt på den siste butikken var guiden fryktelig skuffet, men vi var i grunnen ganske fornøyd med å ikke ha blitt helt lurt.

Middagen skulle spises på en italiensk restaurant, men siden ingen visste riktig hvor det var og indiske folk har en lei tendens til å peke folk i en tilfeldig retning hvis de ikke vet hvor noe er, tok det sin tid før vi fant fram. Da vi først kom fram viste det seg at det var en bar mer enn en restaurant, men både pizzaen, lasagnen og utsikten var god, så alle var fornøyd. Jeg kjente at det egentlig var litt deilig å være i en mer vestlig/turistaktig/storby-setting, det var godt å ha en liten pause fra småbylivet i Vellore. Der må vi jo passe på å oppføre oss eksemplarisk hele tiden, for å være gode norske studenter på tur, men i dag var det bare helt herlig å få være skikkelig turist.



Bak fv: Christian og Sravanthi
Foran: Rebecca, Eirik, Lene



Eirik fornøyd med rommet og engelskspråklig Cartoon Network

På Hard Rock Cafe
Sravanthi,Christian, Rebecca, Lene, Eirik og Pernille

Her inne føle vi oss langt fra resten av India

Parliament house i Bengaluru

På en benk i Cubbon Park, en stor park midt i sentrum av byen

På takrestauranten/baren Fireflies

Litt mørkt, men veldig stilig å være "ute på byen" i Bengaluru.
Som Sravanthi sa; det er jo en del av India det også!
(selv om den er liten)