Etter over ett døgn på reisefot kom vi tilbake til Bergen fredag ettermiddag. Eirik og jeg fikk skrevet ferdig oppgaven på flyplassen i Chennai i god tid, og etter maaange timer utenfor innskjekkingsområdet i Chennai fulgte flere timer med venting på det ganske forsinkede flyet vårt. Klokka tre om natta indisk tid fikk vi omsider komme om bord i flyet, og så startet en ti-timers flytur til Frankfurt. I Frankfurt var det nok en forsinkelse, men klokken to fredag kom vi fram. Det gjorde ikke bagasjen vår. Det viste seg at den hadde blitt igjen i Frankfurt... Egentlig gjorde ikke det noe særlig, tenk på alle de innlandsflyene vi tok i India, og hvor dumt det hadde vært om bagasjen ble igjen på noen av dem! Her hadde vi jo alt vi trengte i leiligheten, og souvenirene og de indiske klesplaggene kunne vi jo alltids vente på.
Nå har vi fått bagasjen vår, og har begynt å venne oss til den lettvinte tilværelsen i Norge igjen. Drikkevann rett fra springen og kaffetrakter er fine ting;) Vi har spist klementiner, drukket julebrus, tent adventslysene og hatt en nydelig middag med biff og Eiriks fløtegratinerte poteter; alle ting vi har savnet de siste ukene. Det er kaldt i Norge, men siden det er desember føles det egentlig helt riktig.
Det har vært en kjempebra tur og det er ting jeg allerede vet jeg kommer til å savne fra India, men det er fint å være hjemme igjen også.
Det har vært fint å kunne skrive blogg mens vi har vært borte, og veldig koselig å vite at familie og venner har fulgt med:) Gleder meg til å se folk igjen til jul og til våren!
Stor klem fra Lene og Eirik:)
søndag 12. desember 2010
onsdag 8. desember 2010
Dag 69 - Visakhapatnam: Sari-shopping, indisk bryllup og mer oppgaveskriving
De siste dagene har jeg altså vært i Visakhapatnam, hos Sravanthis besteforeldre. Vi kom søndag kveld, etter å ha hatt en fantastisk ettårsfeiring for Eirik og meg lørdag. Vi spiste (lørdag) på en stilig restaurant ved vannkanten til en stor innsjø i Hyderabad, og fikk veldig god mat. Maten var ganske dyr etter indisk standard (ca 200 kr for middag for to), men det er ikke hver dag man feirer, og der er ikke hver dag jeg smaker and for første gang! Før vi spiste spilte vi airhockey på Eat Street, et område med en rekke restauranter og en liten tivolipark for barn. Det var veldig gøy og masse herlig stemning med glade barn og familier lørdag kveld.
Søndag skulle vi ut til et marked, der man visstnok kunne få kjøpt alt fra kjøkkenutstyr til perler. Vi sto tidlig opp, fant oss en auto og kjørte i vei. Jeg syntes autosjåføren virket tvilsom, og ettersom autoen tok oss lenger og lenger fra der vi skulle være og langt ut til Hyderabads forsteder, ble tvilen bekreftet. Med et mentalt kart i hodet var det litt surt å bli satt av i helt feil del av byen (faktisk i helt feil by! Vi ble satt av i utkanten av Secunderabad, tvillingbyen til Hyderabad). Sjåføren svingte etter en liten halvtimes kjøring inn til veikanten ved et veikryss in the middle of nowhere og konstaterte at jo, her var markedet vi hadde spurt etter. Med Lonely Planet-kartet frisk i minne protesterte jeg kraftig, og da jeg nevnte Charminar, et landemerke nær markedet, var han direkte oppgitt. Det var jo 20 kilometer unna, og i en helt annen retning! Nettopp... I stedet for å tilby oss en tur dit i stedet tok han i mot pengene sine og kjørte av sted.
Heldigvis, før vi rakk bli fortvilet over denne litt kjipe situasjonen, kom en hyggelig mann bort og sa at buss 8R gikk helt til Charminar, så den kunne vi ta for bare 20 rupees (3 kr). Vi ble vist busstoppet, og begynte å vente. Siden vi skulle ta flyet til Vizag den kvelden var vi litt stressa sånn rent tidsmessig, så Eirik spurte en dame når bussen skulle komme. Hun kunne fortelle at den akkurat hadde gått og at det kunne ta litt tid før det kom en ny. Vi gikk for å spørre en autosjåfør om han kunne kjøre oss, men han påpekte bare at det ville være mye billigere å ta buss 8R. Det var veldig omtenksomt sagt, på en litt frustrerende måte. Mens vi sto og lurte på hva vi skulle gjøre, kom en annen mann bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Da vi sa vi skulle til Charminar og hadde litt dårlig tid sa han at en auto nok ville koste hele 200 rupees siden det var så langt. Vi tenkte at det fikk vi heller ta oss råd til og snudde oss mot en annen autosjåfør. Mannen vi nettopp hadde snakket med kom bort og sa at han ville snakke med sjåføren for å sikre at vi fikk en fornuftig pris, og forhandlet frem en pris på 170 rupees (etter min geografi- og autotakstkunnskap en helt OK pris). I det vi holdt på å takke ja til autoen kom dama Eirik hadde snakket med tidligere løpende mot oss i full fart og ropte at buss 8R var på vei forbi! Rørt av engasjementet takket vi mannen og autosjåføren for innsatsen og spurtet bort til bussen. Beklager folkens, jeg tror det er det lengste avsnittet jeg har skrevet om noe så dagligdags som fem minutter på et busstopp, men jeg ble imponert over hvor hjelpsomme alle disse menneskene var. Jeg har funnet ut at jeg likte Hyderabad:)
Selve markedet fikk vi sett lite av, vi nådde såvidt fram til Charminar før vi måtte finne oss en auto tilbake til hotellet. Etter en superrask lunsj på hotellrommet (Chicken manchurian, french fries, chicken fried rice - go, go, go!!!) skyndet vi oss ned til resepsjonen for å sjekke ut. Kjempemette satte vi oss i bilen og kjørte (les; ble kjørt) til flyplassen. Der fikk Eirik visstnok verdens beste kakao, og vi fikk jobbet litt på oppgaven før vi gikk til gaten vår. Flyet var forsinket, så vi fikk en halvtimes tid til å høre på julemusikk på mp3-spilleren. I nesten 30 grader var det ganske spesielt, men veldig koselig.
Fremme i Visakhapatnam var det veldig hyggelig å se Sravanthi og Christian igjen, og leiligheten til besteforeldrene hennes er kjempekoselig! Det var fint å være i noens hjem, etter så mye tid på hoteller og midlertidige bosteder. Bergen House var komfortabelt, men ingenting slår et hjem med familiebilder på veggene og troll fra Norge i skapene;)
Mandag gikk for en stor del med til oppgaveskriving og jobbing, mens tirsdag ble den store shoppedagen. Jeg kjøpte en sari og stoff til en punjabi dress til meg (det er de draktene dere har sett oss gå med på bildene. Jeg har ikke helt klart å bli klok på hva de heter, noen har kalt dem punjabi dresses, andre salwar kameez... men jeg tror det er samme sak), og til en til mamma. Åh, også kjøpte jeg meg bangles, så mange at Eirik lurer fælt på hvordan jeg har tenkt å frakte dem hjem til Norge (vi går allerede nesten over maks bagasjevekt)...
I dag tok vi først turen til skredderen, der en superstresset mann tok mål av meg og skrev ned målene jeg fikk fra mamma. Han snakket hele tiden rasende fort på telugo, og sammen med Sravanthi (og meg de få gangene jeg rakk få en oversettelse av spørsmålet hans før han krevde et svar) fant han ut hvordan draktene våre skulle sys. Jeg er veldig spent på resultatet.
I kveld ble vi med besteforeldrene til Sravanthi i et bryllup! Det var kjempestilig, masse folk og mye forskjellig symbolsk opplegg som skulle gjennomføres før de to endelig kunne kalles gift. Vi så først seremonien på storskjerm et stykke unna selve begivenheten, men spurte om ikke vi kunne gå bort å se på scenen der det hele foregikk. Overraskende nok førte dette (tilsynelatende uskyldige) spørsmålet til at vi ble tatt med opp på scenen, og plassert rett bak bruden og foreldrene hennes. Her fikk vi se det hele fra "første rad" mens kokosnøtter (symboliserer fruktbarhet), bananklaser (well-being) og en paraply ble gitt fra bak scenen til brudens familie, deretter til brudgommens familie og til sist til en seremonimann (jeg fikk ikke med meg hvem/hva/hvorfor på noe særlig av det som skjedde, men det var veldig stilig å se!).
Det var veldig sært med all den oppmerksomheten vi fikk som utlendinger, særlig fra barna. Mange ville vite navnet og håndhilse, og vi fikk mange nysgjerrige barn etter oss når vi gikk rundt før og etter seremonien. Vi ble til og med bedt om å stille opp på bilder:P
Resten av kvelden skal brukes til pakking og rydding, mens oppgaven nok blir ferdigskrevet på en internettkafe i Chennai. Vi er ikke så bekymret, det er bare litt igjen, og vi har åtte timer i Chennai fra vi lander til vi skal sjekke inn på flyet hjem;)
Søndag skulle vi ut til et marked, der man visstnok kunne få kjøpt alt fra kjøkkenutstyr til perler. Vi sto tidlig opp, fant oss en auto og kjørte i vei. Jeg syntes autosjåføren virket tvilsom, og ettersom autoen tok oss lenger og lenger fra der vi skulle være og langt ut til Hyderabads forsteder, ble tvilen bekreftet. Med et mentalt kart i hodet var det litt surt å bli satt av i helt feil del av byen (faktisk i helt feil by! Vi ble satt av i utkanten av Secunderabad, tvillingbyen til Hyderabad). Sjåføren svingte etter en liten halvtimes kjøring inn til veikanten ved et veikryss in the middle of nowhere og konstaterte at jo, her var markedet vi hadde spurt etter. Med Lonely Planet-kartet frisk i minne protesterte jeg kraftig, og da jeg nevnte Charminar, et landemerke nær markedet, var han direkte oppgitt. Det var jo 20 kilometer unna, og i en helt annen retning! Nettopp... I stedet for å tilby oss en tur dit i stedet tok han i mot pengene sine og kjørte av sted.
Heldigvis, før vi rakk bli fortvilet over denne litt kjipe situasjonen, kom en hyggelig mann bort og sa at buss 8R gikk helt til Charminar, så den kunne vi ta for bare 20 rupees (3 kr). Vi ble vist busstoppet, og begynte å vente. Siden vi skulle ta flyet til Vizag den kvelden var vi litt stressa sånn rent tidsmessig, så Eirik spurte en dame når bussen skulle komme. Hun kunne fortelle at den akkurat hadde gått og at det kunne ta litt tid før det kom en ny. Vi gikk for å spørre en autosjåfør om han kunne kjøre oss, men han påpekte bare at det ville være mye billigere å ta buss 8R. Det var veldig omtenksomt sagt, på en litt frustrerende måte. Mens vi sto og lurte på hva vi skulle gjøre, kom en annen mann bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Da vi sa vi skulle til Charminar og hadde litt dårlig tid sa han at en auto nok ville koste hele 200 rupees siden det var så langt. Vi tenkte at det fikk vi heller ta oss råd til og snudde oss mot en annen autosjåfør. Mannen vi nettopp hadde snakket med kom bort og sa at han ville snakke med sjåføren for å sikre at vi fikk en fornuftig pris, og forhandlet frem en pris på 170 rupees (etter min geografi- og autotakstkunnskap en helt OK pris). I det vi holdt på å takke ja til autoen kom dama Eirik hadde snakket med tidligere løpende mot oss i full fart og ropte at buss 8R var på vei forbi! Rørt av engasjementet takket vi mannen og autosjåføren for innsatsen og spurtet bort til bussen. Beklager folkens, jeg tror det er det lengste avsnittet jeg har skrevet om noe så dagligdags som fem minutter på et busstopp, men jeg ble imponert over hvor hjelpsomme alle disse menneskene var. Jeg har funnet ut at jeg likte Hyderabad:)
Selve markedet fikk vi sett lite av, vi nådde såvidt fram til Charminar før vi måtte finne oss en auto tilbake til hotellet. Etter en superrask lunsj på hotellrommet (Chicken manchurian, french fries, chicken fried rice - go, go, go!!!) skyndet vi oss ned til resepsjonen for å sjekke ut. Kjempemette satte vi oss i bilen og kjørte (les; ble kjørt) til flyplassen. Der fikk Eirik visstnok verdens beste kakao, og vi fikk jobbet litt på oppgaven før vi gikk til gaten vår. Flyet var forsinket, så vi fikk en halvtimes tid til å høre på julemusikk på mp3-spilleren. I nesten 30 grader var det ganske spesielt, men veldig koselig.
Fremme i Visakhapatnam var det veldig hyggelig å se Sravanthi og Christian igjen, og leiligheten til besteforeldrene hennes er kjempekoselig! Det var fint å være i noens hjem, etter så mye tid på hoteller og midlertidige bosteder. Bergen House var komfortabelt, men ingenting slår et hjem med familiebilder på veggene og troll fra Norge i skapene;)
Mandag gikk for en stor del med til oppgaveskriving og jobbing, mens tirsdag ble den store shoppedagen. Jeg kjøpte en sari og stoff til en punjabi dress til meg (det er de draktene dere har sett oss gå med på bildene. Jeg har ikke helt klart å bli klok på hva de heter, noen har kalt dem punjabi dresses, andre salwar kameez... men jeg tror det er samme sak), og til en til mamma. Åh, også kjøpte jeg meg bangles, så mange at Eirik lurer fælt på hvordan jeg har tenkt å frakte dem hjem til Norge (vi går allerede nesten over maks bagasjevekt)...
I dag tok vi først turen til skredderen, der en superstresset mann tok mål av meg og skrev ned målene jeg fikk fra mamma. Han snakket hele tiden rasende fort på telugo, og sammen med Sravanthi (og meg de få gangene jeg rakk få en oversettelse av spørsmålet hans før han krevde et svar) fant han ut hvordan draktene våre skulle sys. Jeg er veldig spent på resultatet.
I kveld ble vi med besteforeldrene til Sravanthi i et bryllup! Det var kjempestilig, masse folk og mye forskjellig symbolsk opplegg som skulle gjennomføres før de to endelig kunne kalles gift. Vi så først seremonien på storskjerm et stykke unna selve begivenheten, men spurte om ikke vi kunne gå bort å se på scenen der det hele foregikk. Overraskende nok førte dette (tilsynelatende uskyldige) spørsmålet til at vi ble tatt med opp på scenen, og plassert rett bak bruden og foreldrene hennes. Her fikk vi se det hele fra "første rad" mens kokosnøtter (symboliserer fruktbarhet), bananklaser (well-being) og en paraply ble gitt fra bak scenen til brudens familie, deretter til brudgommens familie og til sist til en seremonimann (jeg fikk ikke med meg hvem/hva/hvorfor på noe særlig av det som skjedde, men det var veldig stilig å se!).
Det var veldig sært med all den oppmerksomheten vi fikk som utlendinger, særlig fra barna. Mange ville vite navnet og håndhilse, og vi fikk mange nysgjerrige barn etter oss når vi gikk rundt før og etter seremonien. Vi ble til og med bedt om å stille opp på bilder:P
Resten av kvelden skal brukes til pakking og rydding, mens oppgaven nok blir ferdigskrevet på en internettkafe i Chennai. Vi er ikke så bekymret, det er bare litt igjen, og vi har åtte timer i Chennai fra vi lander til vi skal sjekke inn på flyet hjem;)
 |
| Eirik med frokost søndag morgen: Donut, vaffel, omelett, kylling og frukt. God start på dagen:) |
 |
| Charminar! Dette store byggverket er en moske, bygget i 1591, og har fått navnet sitt fordi den har fire minareter (tårn) |
 |
| I India går strømmen når du minst venter det, og flittige studenter som jobber med oppgaver om kvelden må nøye seg med lommelykter som leselys;) |
 |
| Under bryllupsseremonien i dag var bruden og brudgommen skjult fra hverandre helt til de var ordentlig gift. |
 |
| Her har det gått bare noen sekunder siden de la hendene sine på hodene til hverandre (med et blad med en symbolsk blanding i) og ble ordentlig gift. Til stor jubel og konfetti! |
 |
| Sravanthis bestefar, Christian, jeg og Sravanthi i bryllupet |
 |
| Dette er laget av mat. Stilig, er det ikke? |
lørdag 4. desember 2010
Dag 65 - Oppdatering (omsider)
Jeg beklager den store mangelen på oppdateringer i det siste. Rent bortsett fra dårlig internett den siste uka har Eirik og jeg det veldig bra, og sitter for øyeblikket på hotellrommet vårt i Hyderabad og jobber hardt med oppgaven vår som skal leveres torsdag.
Goa var en herlig ferietur fra alt vi har syntes var stressende med Indiaturen vår. Hotellet var veldig behagelig, med hyggelige ansatte og to svømmebassenger rett utenfor. Tre av fire dager i Goa ble hovedsakelig tilbrakt på hotellet, med lange timer ved (og i!) bassenget i varmen. Det var nydelig å bruke de 30 varmegradene til noe en nordmann synes er fornuftig; først steke seg varm i sola og deretter kjøle seg ned i bassenget. Vi hadde noen fullstendig uproduktive, men nydelige dager.
Den nest siste dagen vår i Goa bestemte vi oss for at det var på tide å oppleve litt, og leide to scootere. Jeg var kjempeskeptisk, men veiene var ganske rolige etter indisk standard, og Eirik og Christian kjørte godt. (Jeg satt bakpå Eiriks scooter). Likevel, på oppfordring fra undertegnede måtte guttene holde et rolig tempo på 30-40 kmt, selv om Christian på et tidspunkt testet scooteren til å være god for minst 60. Veiene her er såpass hullete og fulle av dyr og uforutsigbare mennesker og kjøretøy at 40 kmt nok er den mest forsvarlige makshastigheten uansett. For de i familien som kjenner til Nissedalsheia: Tenk dere en dobbelt så bred vei, men stedvis minst like humpete som veien der kan være, og full av kyr, motorsykler, lastebiler og lignende. Siden vi var to på scooteren hadde vi følgende ansvarsfordeling: Eirik tok seg av kjøringen og de store hindringene i veien (dyr, mennesker og kjøretøy), mens jeg hadde hovedansvar for potholes og ondskapsfullt plasserte fartsdumper (av typen som fort kan ødelegge en bil hvis kjørt over i noe raskere fart enn gåfart. I følge Eirik verre enn de verste i Sandnes, og ikke sjelden plassert rett bak en sving og med tre på rad).
Uansett, scooterturen gikk kjempebra, og det var herlig med frisk luft i varmen. Vi kjørte ut for å se noen av strendene som lå litt lenger fra hotellene fyllt med britiske og russiske charterturister, og tilbrakte flere timer på Anjuna beach. Her ble vi møtt med relativt heftige salgsteknikker, men var fornøyd med at vi ikke lenger blir så stresset av alle selgerne som vi ble tidligere på turen vår. Vi solte oss, og Eirik og jeg tilbrakte mye tid i vannet, som var varmt og fullt av akkurat passe store bølger. Klok av skade tilbrakte jeg de siste tre dagene av Goa-besøket med solhatt, solfaktor 50 og langermet skjorte, så selv om jeg ikke har blitt noe særlig solbrent, er det heller ikke tegn til noen særlig brunfarge...
Hyderabad har for oss så langt dreid seg mye om hotellrommet vårt, siden vi har måttet tilbringe mye tid her for å ta igjen for all avslappingen i Goa. Oppgaven tar sakte, men sikkert form:)
Hotellet er denne gangen ganske mye bedre enn de vi har sovet på tidligere, og jeg nyter å ha et insektsfritt rom og et rent bad for første gang siden vi kom til India. Jeg klager ikke, langt de fleste hotellene våre har vært helt greie, men det var veldig hyggelig med en avveksling nå som jeg egentlig savner Norge en del. Det skal bli godt å komme hjem, selv om noe sier meg at jeg kommer til å savne varmen. Jeg har hørt rykter om ganske kaldt vær i Bergen? Kuldegrader høres fortsatt helt fjernt ut, men jeg antar jeg fort kommer til å kjenne at de er helt virkelige når jeg kommer hjem...
Goa var en herlig ferietur fra alt vi har syntes var stressende med Indiaturen vår. Hotellet var veldig behagelig, med hyggelige ansatte og to svømmebassenger rett utenfor. Tre av fire dager i Goa ble hovedsakelig tilbrakt på hotellet, med lange timer ved (og i!) bassenget i varmen. Det var nydelig å bruke de 30 varmegradene til noe en nordmann synes er fornuftig; først steke seg varm i sola og deretter kjøle seg ned i bassenget. Vi hadde noen fullstendig uproduktive, men nydelige dager.
Den nest siste dagen vår i Goa bestemte vi oss for at det var på tide å oppleve litt, og leide to scootere. Jeg var kjempeskeptisk, men veiene var ganske rolige etter indisk standard, og Eirik og Christian kjørte godt. (Jeg satt bakpå Eiriks scooter). Likevel, på oppfordring fra undertegnede måtte guttene holde et rolig tempo på 30-40 kmt, selv om Christian på et tidspunkt testet scooteren til å være god for minst 60. Veiene her er såpass hullete og fulle av dyr og uforutsigbare mennesker og kjøretøy at 40 kmt nok er den mest forsvarlige makshastigheten uansett. For de i familien som kjenner til Nissedalsheia: Tenk dere en dobbelt så bred vei, men stedvis minst like humpete som veien der kan være, og full av kyr, motorsykler, lastebiler og lignende. Siden vi var to på scooteren hadde vi følgende ansvarsfordeling: Eirik tok seg av kjøringen og de store hindringene i veien (dyr, mennesker og kjøretøy), mens jeg hadde hovedansvar for potholes og ondskapsfullt plasserte fartsdumper (av typen som fort kan ødelegge en bil hvis kjørt over i noe raskere fart enn gåfart. I følge Eirik verre enn de verste i Sandnes, og ikke sjelden plassert rett bak en sving og med tre på rad).
Uansett, scooterturen gikk kjempebra, og det var herlig med frisk luft i varmen. Vi kjørte ut for å se noen av strendene som lå litt lenger fra hotellene fyllt med britiske og russiske charterturister, og tilbrakte flere timer på Anjuna beach. Her ble vi møtt med relativt heftige salgsteknikker, men var fornøyd med at vi ikke lenger blir så stresset av alle selgerne som vi ble tidligere på turen vår. Vi solte oss, og Eirik og jeg tilbrakte mye tid i vannet, som var varmt og fullt av akkurat passe store bølger. Klok av skade tilbrakte jeg de siste tre dagene av Goa-besøket med solhatt, solfaktor 50 og langermet skjorte, så selv om jeg ikke har blitt noe særlig solbrent, er det heller ikke tegn til noen særlig brunfarge...
Hyderabad har for oss så langt dreid seg mye om hotellrommet vårt, siden vi har måttet tilbringe mye tid her for å ta igjen for all avslappingen i Goa. Oppgaven tar sakte, men sikkert form:)
Hotellet er denne gangen ganske mye bedre enn de vi har sovet på tidligere, og jeg nyter å ha et insektsfritt rom og et rent bad for første gang siden vi kom til India. Jeg klager ikke, langt de fleste hotellene våre har vært helt greie, men det var veldig hyggelig med en avveksling nå som jeg egentlig savner Norge en del. Det skal bli godt å komme hjem, selv om noe sier meg at jeg kommer til å savne varmen. Jeg har hørt rykter om ganske kaldt vær i Bergen? Kuldegrader høres fortsatt helt fjernt ut, men jeg antar jeg fort kommer til å kjenne at de er helt virkelige når jeg kommer hjem...
 |
| Spillrommet i Goa |
 |
| Mitt første forsøk på biljard! Sjekk fokuset... |
 |
| Sommeraktiviteter i desember! |
 |
| Anjuna beach:) |
 |
| Sand og sjø og varme. Scooter- og stranddagen vår i Goa var et bra høydepunkt:) |
 |
| Stilig håndkleoppsett på rommet i Goa. |
 |
| Thums up smaker litt som cola, men har litt krydret smak i tillegg? Og melding til Christian: Det er definitivt Thums up de serverer på restauranten her, og ikke mystisk cola med krydder;) |
søndag 28. november 2010
Dag 58-59 - Flytur og Goa
Dette blir et kort innlegg, har bare noen minutter igjen av de rådyre 30 minuttene med internett jeg har kjøpt meg.
Flyturen hit gikk bra, selv om de seks timene vi måtte vente på flyplassen (vi dro sammen med alle de andre fra Bergen, selv om de reiste fem timer før oss) var fryktelig lange. Indiske fly virker like trygge som norske, så ingen grunn til bekymring der.
I dag har vi solt oss og badet i bassenget på hotellet (slitne etter i går, så valgte letteste løsning). Jeg har blitt fryktelig solbrent på ryggen, så skal ihvertfall ikke klage på å ha fått for lite farge! Selv om jeg gjerne skulle hatt en annen nyanse... Eirik og Christian slapp mye lettere unna, men sånn går det når man er lys og fregnete.
Ellers har vi vært nede og sett på stranda (mye folk!), kjøpt aloe vera-krem og spist middag, før Eirik prøvde å lære meg biljard. Det gikk ikke så forferdelig dårlig, men heller ikke så veldig bra.
Alt i alt har vi det veldig bra her, selv om det ikke er mye som minner om første søndag i advent;)
Flyturen hit gikk bra, selv om de seks timene vi måtte vente på flyplassen (vi dro sammen med alle de andre fra Bergen, selv om de reiste fem timer før oss) var fryktelig lange. Indiske fly virker like trygge som norske, så ingen grunn til bekymring der.
I dag har vi solt oss og badet i bassenget på hotellet (slitne etter i går, så valgte letteste løsning). Jeg har blitt fryktelig solbrent på ryggen, så skal ihvertfall ikke klage på å ha fått for lite farge! Selv om jeg gjerne skulle hatt en annen nyanse... Eirik og Christian slapp mye lettere unna, men sånn går det når man er lys og fregnete.
Ellers har vi vært nede og sett på stranda (mye folk!), kjøpt aloe vera-krem og spist middag, før Eirik prøvde å lære meg biljard. Det gikk ikke så forferdelig dårlig, men heller ikke så veldig bra.
Alt i alt har vi det veldig bra her, selv om det ikke er mye som minner om første søndag i advent;)
fredag 26. november 2010
Dag 56-57 - Avslutningslunsj og siste dag i Vellore
Det er helt utrolig at to måneder kan gå så fort.
Fra vi kom, døgnville og stressa til Chennai for åtte uker siden til nå, har vi lært masse og sett enda mer. Og selv om det har vært så mange opplevelser å fordøye at jeg kjenner jeg er litt mett etter så mange uker er det trist å reise herfra. En ting er å reise fra et sted det er lenge til du skal komme tilbake til, noe helt annet er å reise fra et sted du vet du kanskje aldri skal se igjen. Men likevel, det bestemmer man vel egentlig selv. Hvem vet, en gang kanskje vi ender opp her igjen i en eller annen sammenheng?
I går ble det ikke en kjempeformell middag som fryktet, men en heller uformell lunsj. Det var hyggelig, særlig fordi legene som kom var de vi hadde hatt mest med å gjøre (og dermed følte vi kjente litt). Etter lunsjen var det innkjøp av gaver før det ble masse pakking og rydding for oss alle sammen, der jeg konkluderte med at enten hadde kofferten min krympet i den indiske varmen, eller så hadde jeg rett og slett shoppet for mye.
Dagen i dag begynte med frakting av mange kilo bøker til IDTRC for å sende dem med posten til Norge. Det var tungt uten frokost, og vi kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er for at sekretæren hjalp oss å få ordnet hele sendingsprosessen. Etter en frokost i kantina og en tur til bokhandleren gikk vi til en koffertbutikk der jeg stresset sånn med å finne en bra koffert at jeg helt glemte å prute på prisen. Sjokkert over de dumme utlendingene satte selgeren ned prisen med først 300, så 500 rupies, helt uten oppfordring...
I kveld kom først sekretæren, så Pratheema på besøk. Pratheema ville så gjerne se Eirik og meg danse swing, så etter nesten et års pause for Eirik (pga vond skulder) måtte gamle kunster plukkes fram. Resultatet ble i grunnen veldig greit, alt tatt i betraktning. Etter masse prat og bildevisning her gikk så turen videre til middag på Darling.
I morgen tidlig reiser vi videre til Goa via Chennai. Vi drar herfra klokka seks om morgenen, og kommer fram til Chennai i ni-tiden, selv om flyet vårt til Goa ikke går før halv fem. Heldigvis skal Pratheema og to norske besøkende ved CMC til Chennai for å shoppe, så vi tenker å tilbringe litt tid med dem før vi sjekker inn.
Jeg har masse sommerfugler i magen og en liten klump i halsen for å reise herfra, men alt i alt skal det bli godt med ferie!
Fra vi kom, døgnville og stressa til Chennai for åtte uker siden til nå, har vi lært masse og sett enda mer. Og selv om det har vært så mange opplevelser å fordøye at jeg kjenner jeg er litt mett etter så mange uker er det trist å reise herfra. En ting er å reise fra et sted det er lenge til du skal komme tilbake til, noe helt annet er å reise fra et sted du vet du kanskje aldri skal se igjen. Men likevel, det bestemmer man vel egentlig selv. Hvem vet, en gang kanskje vi ender opp her igjen i en eller annen sammenheng?
I går ble det ikke en kjempeformell middag som fryktet, men en heller uformell lunsj. Det var hyggelig, særlig fordi legene som kom var de vi hadde hatt mest med å gjøre (og dermed følte vi kjente litt). Etter lunsjen var det innkjøp av gaver før det ble masse pakking og rydding for oss alle sammen, der jeg konkluderte med at enten hadde kofferten min krympet i den indiske varmen, eller så hadde jeg rett og slett shoppet for mye.
Dagen i dag begynte med frakting av mange kilo bøker til IDTRC for å sende dem med posten til Norge. Det var tungt uten frokost, og vi kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er for at sekretæren hjalp oss å få ordnet hele sendingsprosessen. Etter en frokost i kantina og en tur til bokhandleren gikk vi til en koffertbutikk der jeg stresset sånn med å finne en bra koffert at jeg helt glemte å prute på prisen. Sjokkert over de dumme utlendingene satte selgeren ned prisen med først 300, så 500 rupies, helt uten oppfordring...
I kveld kom først sekretæren, så Pratheema på besøk. Pratheema ville så gjerne se Eirik og meg danse swing, så etter nesten et års pause for Eirik (pga vond skulder) måtte gamle kunster plukkes fram. Resultatet ble i grunnen veldig greit, alt tatt i betraktning. Etter masse prat og bildevisning her gikk så turen videre til middag på Darling.
I morgen tidlig reiser vi videre til Goa via Chennai. Vi drar herfra klokka seks om morgenen, og kommer fram til Chennai i ni-tiden, selv om flyet vårt til Goa ikke går før halv fem. Heldigvis skal Pratheema og to norske besøkende ved CMC til Chennai for å shoppe, så vi tenker å tilbringe litt tid med dem før vi sjekker inn.
Jeg har masse sommerfugler i magen og en liten klump i halsen for å reise herfra, men alt i alt skal det bli godt med ferie!
onsdag 24. november 2010
Dag 54-55 - Eye camp, oppgavelesing og middager
Som dere kanskje forstår ut fra tittelen har det ikke skjedd så fryktelig mye spennende de siste dagene. Tirsdag var vi på en Eye camp, der en lege sjekket folk som kom med øyeplager for å se om de hadde grå stær. Vi lærte endel om grå stær, og ble tatt masse bilder av av pasienter og arrangører av Eye camp-en. Jeg vurderer nesten å gå tilbake på min kjempestrenge innstilling til aldri å ta bilde av noen pasienter, siden alle tar bilde av oss hele tiden, men jeg antar det er for sent å miste tålmodigheten nå:P
Tirsdag kveld var Eirik og jeg effektive med lesinga til oppgaven vår frem til middag, da gikk vi ut på Darling for å spise god middag (ellers går det mye i nudler nå som gassovnen vår er borte og vi bare har mikrobølgeovn til matlaging). Jeg spiste en kyllingstek, som virket å være stor som en hel kylling! Jeg ble veldig mett, og maten var god. Og jeg kom på at jeg hadde glemt å nevne høydepunktet til Eirik i Bangalore! Det var strengt tatt verken Harry Potter filmen eller avisoppslaget, men det at han fikk en GOD biff på Hard Rock Cafe søndag kveld. Etter over to måneder uten biff-middag tror jeg han syntes det var helt på sin plass. Han prøvde seg jo på biff i Pondicherry også, men uten særlig godt resultat. Det er ikke lett å være glad i biff i et land med 80% hinduer.
Etter middag spilte vi Alias, og det var kjempegøy! Det var helt utrolig at vi hadde vært her i snart åtte uker uten å ha spilt Alias etter å ha dratt det med oss helt fra Norge...
I dag forsov vi oss (igjen...), og da vi våknet ringte vi opp hotellet vi hadde bestilt i Goa. De hadde brukt lang tid på å svare oss, så vi fant ut at det var lurt å ringe dem. Og det var det. De hadde ingen ledige rom, men hadde glemt å sende oss en mail for å fortelle oss det. Heldigvis fant vi et nytt (og billigere!) hotell, men vi kastet bort mye av dagen på å søke rundt etter nye hoteller.
I kveld spiste vi middag på hotell Surabi sammen med Pratheema, og fikk hver vår holder til å ha olje i og putte veker i til lys. Det var veldig koselig, og Eirik og jeg bestilte en rett som ved første øyekast så ut til å være avokado med skall i saus. Det viste seg etterhvert å være hele egg, kokt og delt i to, med et skall laget av kylling. Jo, det var akkurat så rart som det høres ut som, men Eirik synes i hvertfall det var veldig godt (jeg kom til kort på krydderfronten -igjen).
I morgen blir det lunsj med alle legene på medisinsk avdeling 1 og 4... Det blir kanskje litt skummelt. Det er godt vi alle har lært å spise bare med høyre hånd!
Tirsdag kveld var Eirik og jeg effektive med lesinga til oppgaven vår frem til middag, da gikk vi ut på Darling for å spise god middag (ellers går det mye i nudler nå som gassovnen vår er borte og vi bare har mikrobølgeovn til matlaging). Jeg spiste en kyllingstek, som virket å være stor som en hel kylling! Jeg ble veldig mett, og maten var god. Og jeg kom på at jeg hadde glemt å nevne høydepunktet til Eirik i Bangalore! Det var strengt tatt verken Harry Potter filmen eller avisoppslaget, men det at han fikk en GOD biff på Hard Rock Cafe søndag kveld. Etter over to måneder uten biff-middag tror jeg han syntes det var helt på sin plass. Han prøvde seg jo på biff i Pondicherry også, men uten særlig godt resultat. Det er ikke lett å være glad i biff i et land med 80% hinduer.
Etter middag spilte vi Alias, og det var kjempegøy! Det var helt utrolig at vi hadde vært her i snart åtte uker uten å ha spilt Alias etter å ha dratt det med oss helt fra Norge...
I dag forsov vi oss (igjen...), og da vi våknet ringte vi opp hotellet vi hadde bestilt i Goa. De hadde brukt lang tid på å svare oss, så vi fant ut at det var lurt å ringe dem. Og det var det. De hadde ingen ledige rom, men hadde glemt å sende oss en mail for å fortelle oss det. Heldigvis fant vi et nytt (og billigere!) hotell, men vi kastet bort mye av dagen på å søke rundt etter nye hoteller.
I kveld spiste vi middag på hotell Surabi sammen med Pratheema, og fikk hver vår holder til å ha olje i og putte veker i til lys. Det var veldig koselig, og Eirik og jeg bestilte en rett som ved første øyekast så ut til å være avokado med skall i saus. Det viste seg etterhvert å være hele egg, kokt og delt i to, med et skall laget av kylling. Jo, det var akkurat så rart som det høres ut som, men Eirik synes i hvertfall det var veldig godt (jeg kom til kort på krydderfronten -igjen).
I morgen blir det lunsj med alle legene på medisinsk avdeling 1 og 4... Det blir kanskje litt skummelt. Det er godt vi alle har lært å spise bare med høyre hånd!
 |
| Fra venstre: Pratheema, Sravanthi, Eirik, Lene, Rebecca, Christian og Pernillle |
mandag 22. november 2010
Dag 48-53 - Eirik Helvig i Sunday Times of India (...og litt oppdatering)
Dere leste riktig, vår egen Eirik Helvig (eller Erik Hervig som kan se ut til å være hans indiske navn?) dukket opp på side to i Bangalore-utgaven av Times of India. Han må ha sett ut som en spennende type da han kom igjennom magnetkontrollen på kinoen i Bangalore (jo, de har faktisk sikkerhetssjekk som på flyplassene...), så han ble umiddelbart trukket til side av en mann med et digert kamera og ei lita jente med notatblokk. Jeg fulgte etter, og måtte bli med på fotografering og utspørring, men heldigvis var det utelukkende Eirik de egentlig var interessert i. De ville vite hva vi syntes om at Harry Potter filmene snart var over, og hva vi svarte kan dere lese i avisartikkelen nedenfor. Eirik poserte overbevisende nok til å få bildet sitt like under overskriften, så vi var ganske fornøyd dagen etter. (Jeg var minst like fornøyd med at mine mindre overbevisende poseringer ikke hadde kommet med...)
Dette skjedde altså lørdag kveld, men som dere nok har lagt merke til har det vært en liten pause i bloggingen fra min side. Jeg beklager, det har vært mye stress den siste uken. Nå som det er tid for oppgaveskriving er det litt vanskelig å forsvare for seg selv en times bloggskriving hver kveld. Likevel skal jeg gjøre så godt jeg kan for å fortsette å skrive så ofte som mulig, og det er jo strengt tatt ikke så lenge til vi skal ut på ferietur!
Kort oppsummering:
Onsdag: Lite spennende annet enn en veldig koselig middag hos Pratheema (god mat og hyggelig prat!), og bussturen hjem sent på kvelden. Ikke noen spesielt skummel busstur, men fullt av folk og kjempehøy tamilfilmmusikk på høytalerene i bussen.
Torsdag: Vi dro til et sykehus i Karigiri, et godt stykke utenfor byen, som het "The Schieffelin Institute of Health Research & Training Centre". Dette var i utgangspunktet startet som et lepra-sykehus, men er nå et sykehus som tilbyr generell behandling i tillegg til å fokusere på lepra. Vi fikk treffe pasienter, reise ut til landsbyene rundt for å treffe folk med funksjonshemninger som fikk hjelp fra sykehuset og se litt hvordan fysioterapeutene og andre hjalp pasientene for å få mest mulig funksjon i hender og bein som var blitt ødelagt av lepra. Visste dere forresten at lepra kan kureres? Det finnes medisiner som kan kurere sykdommen, men dessverre kan den jo ikke fjerne skader som alt har skjedd.
Fredag: Vi besøkte en veldedig organisasjon som skaffer sykehusene i Vellore blod og diverse fra folk som vil donere. I tillegg fikk Eirik og jeg skaffet bil og hotell til Bangaloreturen. De andre reiste avgårde til Ooty.
Og så kommer den morsomme biten; Tur til Bangalore! Det er vel kanskje ikke så mye gøy å skrive om, annet enn at vi fikk shoppet endel (Eirik var veldig tålmodig og utholdende), spist på Subway og sett Harry Potter. Jo, også gikk vi på en Arcade og spilte airhockey! Eirik vant, naturligvis: 6-2;) Harry Potter filmen var kjempebra! Skvetten som jeg er hoppet jeg rundt i setet som om det skulle vært maur der, men jeg likte den godt likevel (Noen syns det er vanskelig å forstå at man kan bli så skremt - så ofte, og likevel nyte kinoopplevelsen: Det er fullt mulig;)) Jeg sier ikke for mye, jeg vet noen av dem som leser skal se den selv senere, men jeg var ihvertfall fornøyd.
Søndag! Vi kom oss opp tidlig og sjekket ut til klokka elleve. Turen gikk først til Cubbon Park midt i sentrum, der det er mange fine stier og småveier å følge rundt i skyggen av trærne. Veldig fint med rolig start på dagen, særlig siden magen min og formen forøvrig ikke var helt god (India, altså...). Jeg følte meg etterhvert mye bedre og klar for mer shopping. Her er det på sin plass å takke denne kjæresten min for en så fin tur med så mye shopping, når jeg vet han kanskje kunne foretrukket færre klesbutikker og mer spill og moro. Vi gikk i et par bokhandlere også, og han kjøpte totalt seks CDer, et spill og to bøker, så jeg tror det gikk fint. Jeg fant meg noen vestlige klær, til en hyggelig pris.
Vi mistet sjåføren vår etter lunsj, det var litt kjedelig. Tilslutt fant vi ham langt unna stedet vi skulle møte ham, men det gikk i grunnen helt fint. Vi stresset i grunnen ikke noe særlig med tiden på denne turen, og det var veldig hyggelig. Siden vi hadde vært i Bangalore før hadde vi sett noen severdigheter, så det ble ikke helt den kampen for å få med seg alt som vi har hatt tidligere.
I dag har vi slappet av, lest litt på oppgaven vår og ellers bare nytt fridagen vår her. I natt kommer resten av gjengen tilbake fra Ooty, og i morgen begynner vår siste skoleuke i Vellore...
 |
| Fancy kaffe sent lørdag kveld i Bangalore |
Abonner på:
Innlegg (Atom)